En flerkulturell kommune


Blant de 93 000 innbyggerne i nye Asker finnes det mange som har flyttet hit fra andre land. Vi har tatt en prat med tre av dem. Felles for dem alle er at de har et sterkt ønske om å bidra til samfunnet på samme måte som «alle andre», men de har nok møtt flere utfordringer på veien enn de fleste av oss.

Rektoren

 

Bilde av rektor Robert Brown
Rektor Robert Browne. Foto: Vibeke Glosli

Robert Browne kom fra sitt barndoms Dublin til Norge på grunn av kjærligheten.

– Jeg kom til Porsgrunn i 2002, og da var jeg han ene utlendingen. Jeg tenker at det var lettere for meg enn for mange andre, både fordi jeg kom inn i min kones norske familie, og fordi jeg kom fordi jeg ville, og ikke fordi jeg måtte. Likevel er det ikke til å komme unna at det å bli en del av samfunnet, lære meg norsk og alt det der, har vært et aktivt valg jeg har måttet ta. Det klart at det koster. Samtidig er man nødt til å ta til seg den lokale kulturen, uten at man skal glemme seg selv av den grunn.

- Jeg er jo fortsatt irsk, men jeg har absolutt omfavnet den norske kulturen.

De siste fem årene har Browne bodd i Sætre. Etter flere forskjellige jobber begynte han å jobbe som rektor på den internasjonale skolen på Drengsrud i Asker. Skolen er i seg selv er en internasjonal hub, og både Røyken, Hurum og Asker er godt representert i elevmassen.

Politikeren

Politiker Abdi
Abdirahman Abdulkadir Mohamed. Foto: Vibeke Glosli

Abdirahman Abdulkadir Mohamed bor på Nesøya og kom med foreldrene sine fra Somalia til Asker som seksåring.

– Det har vært en stor fordel for meg at jeg fikk hele grunnskolen her i Norge, ikke minst med tanke på språket. I tillegg til å jobbe i psykiatrien og studere statsvitenskap, sitter Mohamed nå i kommunestyret i Asker for Arbeiderpartiet.

– Der er jeg blant annet saksordfører for strategiplan for inkludering og mangfold. Jeg tror alle har som utgangspunkt at de ønsker å forsørge seg selv og familien, bidra til samfunnet og betale skatt. Nyankomne må selv legge ned en innsats, men vi som politikere, og næringslivet, har et ansvar for å legge til rette for dette. Det å være en god nabo, si hei og snakke pent både om og med folk er likevel kanskje vel så viktig. Kort sagt, behandle folk som kommer flyttende hit på samme måte som man ville ha behandlet alle andre.

Politikonsulenten

Bilde av en politikonsulent
Politikonsulent Larissa Skeid. Foto: Vibeke Glosli

Larissa Skeid var godt i gang med sin doktorgrad i entomologi hjemme i Ukraina da hun reiste som frivillig med organisasjonen Star of Hope. Turen gikk til Norge med barn som ble syke etter Tsjernobylulykken. Barna møtte dronning Sonja, men Larissa møtte den norske tolken. I 2001 flyttet hun til Midtbygda i Røyken og giftet seg med sin nordmann.
Og hun ville jobbe.

– Jeg skjønte at når jeg kom til et nytt land, måtte jeg være innstilt på å begynne fra start. Man må lære seg alt fra språk til system og mentalitet. Man må være fleksibel og se an hva som trengs i det nye markedet. Skeid var altså innstilt på å ta drastiske grep, men innrømmer gladelig at det har vært tøft likevel.

– Jeg søkte på masse jobber. Der jeg var kvalifisert ble jeg forbigått, og på «enklere» jobber fikk jeg beskjed om at jeg var overkvalifisert. Jeg tok mer utdannelse, jobbet i barnehage, på SFO og der jeg kunne få jobb, og jeg tok saksbehandlerkurs på NAV. Til slutt gikk jeg til NAV og sa at jeg kunne jobbe gratis. En veldig flink konsulent hjalp meg inn på politihuset i Drammen. Hos politiet ble praksisplass til vikariat, som endelig ble til fast stilling som konsulent.
Det var takket være en fantastisk avdelingsleder som er villig til å se folk og gi dem en sjanse. I dag er ikke Skeid i tvil om hva som må til.

– For ens egen del må man bare stå på og kjempe, men enkeltpersoner som ser deg og gir deg muligheten til å vise hva du kan, er likevel avgjørende.