Bier og blomster kan få fri for denne gang. Alt er bestøvet, alt er befruktet. Nå er grunnlaget lagt for neste års frodighet. Nå skal fnokk fyke for vinden, frø virvles på tynne vinger, hake seg i dyrepelsen, hekte seg i klærne. Bær skal spres med fuglenes hjelp, der de propper seg og samler krefter til det store høsttrekket.
Naturen er rik og ødsel. Den har laget mer enn den trenger til eget bruk - mer enn nok til alle flittige fingre som vil ut og plukke og nyte de rike smakene av høst. Finn fram kurven og spannet - og gjør deg kjent med rikdommen som den nye, store kommunen vår har å by på.
Helt "på bærtur"?
"Det lyser rødt i rødt, det blinker blått i blått, ja hele heia er blå" sang Alf Prøysen. Engang var bærplukking rene folkebevegelsen. Godt oppglødd av plukkelag og husmorlag ble det sanket og saftet og syltet. Og litt barnearbeid hadde vel ingen vondt av?
"Ærr'u på bærtur", får vi høre nå, og vet at vi ligger tynt an. Bærtur er gørr, bare noe gamledagers husmødre drev på med. Hvorfor plundre med sånn plukking når butikkhyllene frister med alt ferdiglaget? Likevel - det er noe eget med alt som er skogsfriskt og selvlaget og hører sesongen til. Den som prøver vil kjenne det: Du lever og sanser - akkurat her, akkurat nå.
Bærtur betyr ikke at vi må plukke liter på liter til alle unger kjeder vettet av seg. Kanskje kan vi bruke fantasien litt for å skape ny bær-entusiasme? Og kanskje frister det å prøve noen nye frukter fra naturens hage, noen du ikke ante at kunne spises? Bare et par håndfuller kan heve en høstlig middag til nye høyder.
I milde strøk langs kysten kan vi finne frukter som andre bare misunner oss. Og nettopp slike gunstige vekstforhold har den nye kommunen vår fått mer av. Legger du turen langs sjøkanten, se opp for de varmekjære slåpebærene, bittesmå svarthyllbær og søte, bløte bjørnebær. Litt mindre krav til klima stiller einerbærene - men også de har mengder av raffinerte smaker å by på.
Einerbær
(Juniperus communis)
Det er ikke lett å skjønne at det er samme planten det handler om: Fra fjellet kjenner vi einer som en forblåst og krypende pjuskebusk. Ved kysten kan de få staselig søyleform, opptil 15 meter høy. Men de små einerbærene er de samme - blåduggete og vakre, søtbitre og spennende på smaken.
Eineren er gammel her i landet, innvandret like etter siste istid. Navnene vi har gitt den kan forvirre: bresk og brisk, bruse, brakje og sprakje. Det lyder som rene magiske regla. I gammel tid mente man også at magiske krefter bodde i eineren. Den var et hellig tre. Ingen måtte hogge i eineren, for under den holdt de underjordiske til ...
Men i bærene var det beskyttende krefter. Ingenting kunne verge barselkoner bedre dersom vonde vetter var ute for å bytte til seg barnet. Bare putt noen bær i lommen, så skal nok onde makter nolde seg unna!
I fjøs og stall var briskegreiner gode å ha for å skremme hekser og troll som var på ferde sankthansnatten. Til høytid måtte gulvet strøs med briskehakk, som fylte hele huset med velduft. Legeråd basert på einer kan spores tilbake til oldtiden: Einerdram mot forkjølelse og magesmerter. Olje for å lindre reumatisme og muskelsmerter. Einerrøkelse skal ha blitt brukt for å røyke ut sykerom for spedalske.
Nå vet vi at bærene og baret ikke bare inneholder eteriske oljer med deilig duft og smak, men også stoffer som virker antiseptisk og antibiotisk. Så gjør vi som de gamle og legger einer i røykovnen, blir ikke bare smaken på kjøttet og fisken bedre - det gjør holdbarheten også.
Bærene til eineren bruker to år på å modnes. Første året er de grønne, neste året nesten svarte, men med et vokslag utenpå som gjør dem vakkert blå. Bæret er dannet av tre kjøttfulle skjell. Der disse møtes dannes et trearmet merke, som ble kalt Tors hammertegn.
Oppskrift på briskegrillet ørret
En helt ørretfilet
Sitronpepper
Salt
Einerbær
Gni kjøttsiden inn med knuste einerbær, salt og sitronpepper. Dekk med plast og la fisken ligge kjølig og godgjøre seg til dagen etter. Tørk forsiktig og legg fisken på grillen, først med kjøttsiden ned, så med skinnsiden ned.
La kjøttet bare så vidt bli fast, behold det gjerne litt mykt innerst. Bar av einer kan legges på glørne og gi litt røykaroma også.
Svarthyllbær
(Sambucus nigra)
Kanskje la du merke til en svarthyllbusk på forsommeren, da den sto brudepyntet full av store, hvite blomsterskjermer? Senhøstes er det tid for å komme tilbake og smake på bærene. Har sesongen vært lang og varm, henger de der tett i tett, trillrunde og blåsvarte på vakre, vinrøde kvaster.
Først er bærene knallgrønne og harde, fint skytes til blåserør. Så skifter fargen til røde nyanser, men først på det blåsvarte stadiet er bærene myke og spiseklare. Det er noe fuglene har oppdaget også! Overalt dekorerer de med blålilla kladaser når hyllebærene modner. Slik hjelper de til med frøspredningen, og hyllen spirer villig vekk selv på den skrinneste grunn.
Svarthyllen hører opprinnelig hjemme i Mellom-Europa, men alt i oldtiden var den vanlig ved boplasser i Norden. Hyllen vernet mot lynnedslag, det var utbredt tro i mange land. Få andre vekster knytter det seg så mye magi og trolldom til. Noen mente at Frøya bodde i hyllen. Andre mente det var huldra eller Hyldemor, som H.C.Andersen gjorde udødelig i sitt eventyr.
Mange kuriøse kurer knyttet seg til hyllen. Av veden ble det laget amuletter til å bære om halsen. Saften ble dryppet i ørene mot verk. Den skulle få vorter til å forsvinne - og den farget håret vakkert svart.
Med så mye overtro i historen, var det lenge umulig å ta hyllens velgjørende virkninger alvorlig. Men nå skjer det noe. Preparater med hyllebær er å se både i apotek og helsekostbutikk. Og nå vet vi hvorfor: Bærene inneholder store mengder av både A- og B-vitamin og noe C-vitamin også. Mange sverger til en hyllebærkur når infeksjonstider setter inn både i luft- og urinveier.
Hyllebær kan kokes til saft og syltetøy. De kan legges på sprit med sukker og gi deilig likør. Vil du eksperimentere litt med smaker, la bærene få følge av krydder som nellik og kanel og spiraler av det ytterste av sitrusskall. Vi bør imidlertid ikke spise for mye av hele bær, for kjernene inneholder noe avførende stoffer. Hyllebærene kan også tørkes og siden trekkes med kokende van/4n som te.
Forkjølelses-fordriver
1 kg hyllebær
1/4 l vann
knapt 1 kg sukker
Kok opp bærene med vannet til de safter seg. Sil saften gjennom et sileklede. Kok saften opp igjen med sukkeret og skum mens det koker i 10 minutter. Oppbevar saften kjølig på tette flasker. Server den varm som toddi eller gløgg. Prøv deg frem med krydder som hel nellik, kanel og kardekkokke i det kokende annet. Spander en god skje honning oppi - og kanskje en alri så liten slant konjakk også?
Slåpe
(Prunus spinosa)
De ser så fristende ut, som de lekreste miniatyrplommer med vakker, blådugget farge. Men bit i dem, og det snerper til i munnen - surt og beskt, fullt av garvestoffer! Skal slikt være føde for folk? Den som engang har smakt slåpelikør, vet svaret...
Som en sky i hvitt står slåpekrattet og blomstrer på bar kvist om våren. Merk deg stedet godt, og kom tilbake når høsten er på hell og frosten biter både i plukkefingre og de bitte små plommene. Det er da slåpene er på sitt beste.
Slåpetorn vil se saltvann for å trives, blir det sagt. Det er bare i de beste klimasonene i landet vi finner dem, varmekrevende som de er. Men ellers er de nøysomme og slår seg gjerne til på karrige skrenter og steinete strender. Der kan de danne noen kronglete og ugjennomtrengelige kratt med barkpigger som er spisse og lange, om enn ikke like kvasse som på roser og bjørnebær. Så pass deg når du plukker!
Lar du deg friste til en tur i slåpekrattet, ta for sikkerhets skyld med et par av kvistene også. For det er gammel visdom at når heksene er ute på Valborgsnatten, fins det ikke noe bedre å jage dem med enn slåpetorn. Og stakkars den heksa som skulle piskes med slike rispende pigger.
Oppskrift på urtekrydret slåpegele
250 g slåper
250 g eple
kanelstang
8-10 kryddernellik
2 dl eplejuice
5 dl sukker
et lite glass sherry eller portvin
rosmarin mynte eller timian
Gi slåpene en natt i fryseren hvis de ikke allerede er frostbitt. Det demper syrligheten. Del eplene i biter og kok frukt og krydder i eplejuice til det safter seg. Sil av i klede. Kok opp saften, tilsett sukker og rør til alt er oppløst. Kok videre og fjern skummet.
Tilsett hetvin og hakkede urter etter lyst og smak. Kok til saften danner gele ved geleprøve (drypp litt på en skål og la det stå til det har dannet seg hinne. Trekk en spiss kniv gjennom.
Løper ikke geleen sammen, er den ferdig, ellers må den koke litt til.) Tilsett pektin om nødvendig. Om du ikke vil ha urter i geleen, kan de siles vekk før geleen helles på glass.
Bjørnebær
(Rubus fruticosus)
De er så søte og bløte - men bare pass deg! Bjørnebærene vet å verge seg som en tornerosehekk verre enn noe piggtrådgjerde. Her gjelder det å nærme seg med list og lempe og lærhansker hvis du ikke vil rispes til blods.
Våren må komme tidlig og sommeren vare lenge dersom disse kresne bærne skal rekke å modnes. Varmt og solvendt vil de ha det, gjerne med en lun bergknaus i ryggen.
Bjørnebær ligner bringebær, men fargen skifter fra grønn kart via rødlig til blåsvart før de er modne. Å plukke bjørnebær på det perfekte stadiet krever fingerspissfølelse. Noen dager for tidlig, kiler de surt i kjakene selv om fargen er blitt blåsort. Noen dager for sent når de faller ved den minste berøring, er smaken blitt vassen og blass.
Men i det rette øyeblikk - når bæret gir forsiktig etter og slipper taket, da er det bare å gi seg over til bjørnebærfråtsing med et lykkelig, lilla smil om munnen. Aldri smaker vel de dyrebare og deilige bjørnebærene bedre enn når vi kan spise dem solvarme rett fra busken. Sammen med gyllen melon, blir de friske bærene en skjønnhetsopplevelse. Til syltetøy egner de seg ikke spesielt, siden smaken er så mild og lite syrlig. Vil du oppbevare dem, prøve heller å fryse dem med sukker og servere dem lunkne med krem, eggedosis eller zabaionesaus til.
Oppskrift på "Sorte perler"
400 g bjørnebær
skall og saft av en halv sitron
100 g sukker
1 kanelstang
2 cm ingefærrot i tynne skiver
2 dl rom
Fyll bær og sukker på patentglass. egg i krydder og sitronskall og klem i sitronsaft. Fyll på rom og vend på krukken daglig til sukkeret har løst seg opp. Da er bærene klare til å serveres, helst lunkne med iskrem over.
"Rubindrikke"
Når bærene i krukken spist, har vi den beste igjen. Væsken siles, og dyprøde dråper kan serveres i små glass. Styrke og sødme vil variere fra gang til gang og kan justeres. Et gammelt råd: Bjørnebærsaft hjelper mot sår i munnen. Husk det hvis du trenger en grunn til å ta deg en liten tår!
Tekst og foto: Beate Slipher.