Så fint å se dere - å være her sammen, kjenne på fellesskap og forventning! Straks vil lysene skinne fra den flotte julegranen, og med det føler jeg at julemåneden for alvor er i gang.

Og hva kan vel sette oss i bedre stemning enn 200 nissebarn fra dansesonen i Vollen og vakker sang fra tenorbrødrene Henrik og Martin Enger Holm.

Det er noe spesielt med den mørke desembermåneden og ventetiden; mange reflekterer nok litt over året vi har lagt bak oss. Kanskje gjør vi regnskap over hva vi fikk utrettet av det vi hadde ambisjoner om. Kanskje kjenner vi på om vi gjorde nok for de rundt oss som vi vet ikke har det så greit. 

Julemåneden er en måned for de store gleder, der julemennesker som meg selv fylles av barnlig fryd over å pynte med lys og engler og nisser. Men det er også en måned der mange kjenner på ensomhet, usikkerhet og sorg. Der det å ikke ha et fellesskap å høre til, føles enda tyngre enn ellers. 

Denne høsten har vi alle blitt berørt av historien om Odin som bare 13 år gammel følte så sterkt på utenforskap, at han ikke orket å leve lenger. Nå vil besteforeldre i Asker ta grep – bry seg – stille opp på skolene, og være ekstra voksenressurser, rett og slett bidra til at barne- og ungdomsmiljøene blir rausere. 

Det rører meg og fyller meg med takknemlighet. Det er nemlig bare ved å bry oss, ta initiativ og aktivt bidra positivt, at vi får det samfunnet vi så inderlig ønsker å ha.

Vi må bry oss om hverandre, og derfor er jeg også så utrolig takknemlig for de som stiller opp i år igjen, og lager julaftenfest for de som ikke har egen familie eller nettverk å sitte rundt julebordet med.

La oss inspirere av disse varme ildsjelene, vi kan alle gjøre en forskjell – det er så lite som skal til.

I desember fyller vi også kirker og kulturhus med konserter til inntekt for gode formål. Jeg var selv i domkirken på torsdag på Kirkens nødhjelps julekonsert. Og ble minnet om hvor ufattelig mange mennesker som lever på flukt fra krig og nød – som bare ønsker seg en eneste ting til jul – trygghet.

Det er mye å ta inn over seg, og av og til føles det som den ene katastrofen bare avløser den andre. Når en venn av meg spurte om jeg husker hva som skjedde 12.januar 2010 så klarte jeg ikke å huske. Inntil han spilte følgende strofe for meg;

«Vi er ingen del – vi er det hele – vi nærmer oss hverandre skritt for skritt – jeg ser deg min venn og jeg kjenner deg igjen når jeg ser på deg med innsiden av hjertet mitt»

Da kom jeg på at disse utrolig vakre ordene kom fra Ole Paus sin sang «den stilleste timen» og ble skrevet i forbindelse med jordskjelvkatastrofen på Haiti. 

Vi kan støtte både Kirkens nødhjelps, Røde Kors og andre hjelpeorganisasjoners viktige bistandsprosjekter ute i verden, men også det nære, Frelsesarmeen som står med sine julegryter blant oss, som alltid er nær, og som alltid er på vakt for de svakeste rundt oss.
Og så kan vi alle smile mer til menneskene rundt oss og gjerne gi dem en hyggelig tilbakemelding – det er så lite som skal til for å lyse opp for andre i hverdagen!

Nå skal vi i alle fall få lys, og når vi nå skal tenne julelysene og stjernen i toppen av dette vakre treet, så kan vi la det være et symbol på vårt engasjement for fellesskapet – og mot kalde hjerter. 

Kjære askerbøringer – jeg ønsker dere en riktig god førjulstid!

Lene W. Conradi, ordfører