Tale holdt ved minnestøtten ved Asker kirke, 8. mai 2014

Kjære alle sammen, 

Dagen i dag er en viktig dag. 8. mai er en viktig dato, og alle de markeringene som foregår over hele Norge akkurat nå og utover dagen, de går aldri ut på dato. For vi må aldri glemme dem som gjennom sin innsats og ved å gi sine liv, bidro til den friheten som ble gjenvunnet i 1945.

Og vi minnes også alle dem som arbeidet i det stille, i de fem vanskelige årene. Kvinnene som sørget for at barna og familiene kunne fortsette å leve så normalt som mulig, og alle de som ga en hjelpende hånd til folk som slet mer enn dem selv.

Jeg synes det er viktig at oppvoksende generasjoner bevarer kunnskapen om andre verdenskrig. Både når det gjelder hva krigen dreide seg om, og hvilke konsekvenser den hadde for menneskene i Norge og i resten av verden. Ikke bare skolen, men alle vi som er voksne, er ansvarlige for å bevisstgjøre dagens unge om dette.

Bevissthet om de store hendelsene og utviklingen som har gjort at landet vårt har blitt hva det har blitt er viktig for å sikre en identitet.

I år er det et helt spesielt jubileum, og vi feirer at Norges Grunnlov er 200 år. For å sikre at Grunnloven fortsatt skal være levende, dagsaktuell og avgjørende for Norges identitet og utvikling må vi formidle innholdet på nytt til hver ny generasjon. De som vokser opp i Norge i dag må ta det til seg, vi må ikke ta rettighetene og godene Grunnloven sikrer oss for gitt. Under de fem krigsårene på 40-tallet ble Grunnloven satt til side, og det var Grunnlovens verdier vi sloss for å beskytte.

Frigjøringsdagen i 1945 var en svært viktig dag for Norge – avslutningen på et av de mest dramatiske kapitlene i vår historie. Jeg er glad for at vi i Asker har en så lang og sterk tradisjon på å markere dette.  

Jeg vil derfor takke Asker og Bærum forsvarsforening, med Sven Lie og Lars Hvartdal i spissen, for at de gjennom sitt engasjement bidrar til at dagen i dag markeres behørig i vårt lokalsamfunn, også i år!

Vi skal aldri glemme vår egen krigshistorie. Og vi har en plikt til å huske dette, ikke bare av takknemmelighet til og respekt for alle nordmenn som led under 2. verdenskrig – men vi har en plikt til å huske også i solidaritet med alle de menneskene som opplever overgrep og vold og frihetsberøvelse i andre deler av verden – NÅ, i vår samtid.

Av verdens mange små og store konflikter er det særlig situasjonen i Syria og mellom Ukraina og Russland som har fått mest oppmerksomhet hos oss i det siste. Og det er forferdelige skildringer og skjebnehistorier vi får rapportert gjennom mediene.

At krig er tidløst ser ut til å være en tragisk kjensgjerning, men vi må likevel aldri gi opp å arbeide for at fornuft skal seire når konflikter mellom mennesker skal løses.

I 2011 bestemte Regjeringen at 8. mai også skal være vår nasjonale veterandagen. Det er jeg veldig glad for. I dag hedrer vi alle veteraner som har tjenestegjort for Norge under andre verdenskrig OG i alle internasjonale operasjoner ETTER det. Siden andre verdenskrig har over 100 000 nordmenn tjenestegjort i nær 100 ulike internasjonale operasjoner i mer enn 40 land – på fire kontinenter.

Deltakelse i internasjonale operasjoner er en viktig del av Forsvarets virksomhet. I dag utgjør våre veteraner fra internasjonale operasjoner ryggraden i det norske Forsvaret.

Selv om norske veteraner fra ulike operasjoner – som Tysklandsbrigaden, Libanon, Balkan og Afghanistan – sitter igjen med ulike opplevelser finnes det noen fellesnevnere: Våre veteraner er erfarne soldater med praktisk erfaring fra krevende oppdrag, erfaringer fra oppgaveløsing under tidspress, komplekse situasjoner og møter med vanskelige verdispørsmål. Felles for alle er dessuten at de har gjort en innsats for den norske stat – i tjeneste for Norge.

«For alt vi har. Og alt vi er.» Det er slagordet til det norske Forsvaret. Det synes jeg er et fantastisk slagord. Det er stort. Det rommer så mye. Og om det er hjemme eller ute, forsvaret verner om våre viktigste verdier: Våre barn, vår natur, våre rettigheter, likeverd, demokrati, ytringsfrihet og alt som betyr noe for oss.

Når jeg nå legger med en krans er det for å minnes og hedrer alle dem har tatt og fortsatt tar det aller største ansvaret for å forsvare disse verdiene og bidra til internasjonal fred, og vi kjenner på takknemligheten og på det personlige ansvaret vi alle har for å bidra til en fredelig framtid.

Lene W. Conradi
Ordfører