Tale holdt under festmiddag 18. oktober 2014.

Kjære alle sammen!

Glad i Asker – tittelen på filmen – tema for kvelden – og fellesnevneren for alle oss som er invitert til festmiddag; enten vi er fra næringslivet, i politikken eller fra lokalavisen.

Først og fremst vil jeg takke for en fantastisk filmopplevelse! «En god film kjennes i magen» pleier man å si. Jeg kjente det både i magen - og at hjertet svulmet. Jeg ble veldig stolt av å være askerbøring og være en del av denne vår felles historie.

«Film er best på kino» heter det også – og det er sant: at man får dele opplevelsen sammen med andre i kinomørket og se det store lerretet med de gode fortellingene. Og ikke minst når den rikholdige historien om Asker blir fortalt på en så billedlig måte. Og fortellingen ender forhåpentligvis godt også – for alle generasjoner fremover i overskuelig fremtid. 
Tusen takk til produksjonsselskapet Glefs ved Lars Bull og til dine medhjelpere. Filmen kommer til å bli en suksess – det er jeg helt sikker på.

Jeg vil naturlig nok nå gi min hilsen fra et politisk ståsted – om ikke partipolitisk. Med tema Glad i Asker, er det helt naturlig og veldig enkelt å ta på seg ordførerhatten, for med den hatten representerer jeg hele kommunestyret, alle partiene – og er det noe vi står sammen om, så er det at vi som folkevalgte, drives av engasjement og kjærlighet til nettopp Asker. Vi er glad i bygda vår!

Og når jeg skal ramme inn min hilsen fra ordførerhold, dukker tre stikkord fra formannskapets studietur til Roma i mars i år opp:
Ledelse, makt og mening. 
De er nemlig også tre stikkord for hva folkevalgtrollen dreier seg om. Kommunestyrets 47 representanter har et lederverv, og dermed makt (og ansvar), fordi vi har villet oppsøke det. Og motivasjonen som ligger til grunn for å ønske et slikt lederverv, er vel for de fleste av oss at det gir mening.

Noen kan huske at formannskapets medlemmer ble portrettert i vår kjære lokalavis sammen med Cicero og Cæsar. Hva Budstikka ønsket å formidle med det ble jeg litt usikker på, men jeg husker at da jeg hadde lest oppslaget, trengte jeg litt luft – og beveget meg derfor opp en etasje fra mitt kontor i 7., og gikk ut på takterrassen – og der oppe med utsikten over hele bygda, fant jeg inspirasjon.

Der jeg står slo det meg: akkurat nå fortelles historien om Asker kommune. Akkurat som for Cæsar i Roma i hans samtid, skapes historien «her og nå» - og det ser jeg tydelig her jeg står på toppen av Asker rådhus og skuer utover bygda. 
Jeg ser Askers sentrale beliggenhet ved hovedstaden, ved fjorden og med den grønne innrammingen. Jeg ser det lyser i tettstedene våre – og jeg ser lysene fra trafikken på E18 som deler Asker i to. 

Asker har hatt et unikt utgangspunkt for næring av så mange slag; jord- og hagebruk, kystnæring, skogbruk og jernutvinning for å nevne de «jordnære». Og i våre dager er det olje- og gassnæringen sammen med kunnskaps- og servicenæringen som forteller vår næringshistorie. 

Vi har alltid hatt gode forutsetninger for næring – og for å utvikle Asker til et godt sted å leve. Og vi har mye å takke dyktige næringslivsledere, entreprenører og næringslivsorganisasjoner for i den sammenheng.

Der jeg står på taket av Rådhuset, lar jeg blikket hvile på Venskaben, som bringer tankene helt tilbake til 1814 og Eidsvoll-bygningen som inspirerte Asker Venskabelige forening til å bygge dette klassiske bygget. 

Og jeg vet at våre grunnleggende verdier er tuftet på grunnloven og formannskapslovene fra 1837. Tenk at det den gangen knapt fantes en stat i Europa der det kommunale selvstyret var så godt organisert som i Norge. Det lederskap som ble utvist i Norge på denne tiden var ganske imponerende. Vårt norske demokrati er tuftet på den franske revolusjon, som igjen er direkte relatert til Cæsar og utvikling av den offentlige sivilisasjon i Romerriket.

Så løfter jeg blikket litt forbi Erteløkka og skimter E18 (E-1814) – den minner meg om Cæsars kloke ord om at «store oppgaver skal en begynne på – ikke tenke på». E- 2018.  Ja, det må det bli. Vi har tenkt lenge nok, og nå skal det og må det endelig skje.

Så dras blikket ned til høyre og jeg skimter Askerelven der nede og tankene går igjen til Cæsar, og historien om da han så skjebnesvangert sto på bredden av Rubicon – og bestemte seg for å krysse elven og vende seg mot Roma og starte en borgerkrig. Terningene var kastet – ingen vei tilbake. Han gjorde sitt viktigste valg!

Vi har også bestemt oss for å la sentrum krysse Askerelven. Vi skal utvikle Elvely og Føyka-området. Kanskje ikke like dramatisk, men vi skal også skape noe nytt – noe innovativt – basert på det gamle, med blikket godt festet på horisonten. Her vil fremtidige generasjoner kunne vokse opp og ta hele dette fantastiske område i bruk. Og vi skal kunne klare det uten å måtte gå til borgerkrig. Vi klarte til og med å unngå ekspropriasjon som på en måte kan sies å være det nærmeste en borgerkrig man kan komme i vårt siviliserte og velregulerte samfunn.

Blikket mitt søker videre og stanser et øyeblikk ved Kulturhuset. Vi kastet vel noen terninger den gangen også, og følte vel på en viss uro når hele sentrum lå som et anleggsområde – butikkene i sentrum var tomme, pressen malte sine versjoner i ulike farger. Hvor godt klarte vi å fortelle historien om det som skulle komme – hvordan skulle vi klare å skape begeistring for kongstanken om det nye Asker sentrum – der - midt i plankehaugen og i det store hullet?
Retorikken har lært oss at god karakter og dyd er det som vil kunne overtale andre mennesker. Var vi troverdige? Klarte vi å beholde vår integritet? En del av oss som har vært med så langt tilbake kan ha godt av å stille oss selv disse spørsmålene. 


Marcus Aurelius sier “Snakk ikke om hvordan en god mann bør være – vær god”. Ja, er vi gode mennesker, vi som er satt til å styre Asker?  Jeg tror vel det, selv om vi sikkert tidvis opplever at ikke alle deler dette syn. Aurelius sa videre at det er en konges lodd å gjøre godt – for så å bli baktalt etterpå. Det er jo en erkjennelse i det. 

Jeg løfter blikket oppover langs gamle Drammensveien opp mot Dikemark. Hva slags historier forteller vi om hva som skal komme der? Så lar jeg tankene følge veien videre rundt Vardåsen – jeg finner alltid en veldig ro i dette landskapet – mon tro det var en slik ro som preget Marcus Aurelius da han samlet sine tanker mellom slagene og skrev boken “til sig selv”. Han sluttet seg til den stoiske lære og taler til seg selv i boken for å styrke og lutre sitt indre liv.  

Når jeg ankommer Heggedal blir jeg først overdøvet av «toget som hilser fra tigerstadens larm» (som sangen sier) – med (veldig) kraftig stemme. Det var denne tutingen… Jeg kjenner stolthet over det store lokale engasjementet vi finner her og hvor mange som er involvert i lokale aktiviteter.

Tidvis kan en få følelsen av at Heggedal snart rykker fra Asker sentrum i både vekst og utvikling. De får det virkelig til der gjennom samhandling, involvering og stort engasjement for sitt nærmiljø.  
Gjør kunsten nytte spør Andre Bjerke et sted – ja, ta turen inn i de gamle Heggedalsfabrikkene så finner du svar. Hvalstaddalen og Asker museums kunstnerhistorie får sin fortsettelse i det kunstnerfellesskapet som er etablert i Heggedal(en). 

På mine tankers vei tilbake blir jeg fristet og lar sinnet fly fritt nedover bakkene der Askers Riviera åpenbarer seg som en Cleopatra med all sin kvinnelist og ynde – det er så vidt ikke tankene kjører helt av sporet.

Det er jo unikt å ha en 6 mils kystlinje – der Vollen ligger og duver som Askers svar på Nice (eller var det Cannes?). Hvilket lederperspektiv bør vi innta i disse tider da krefter som ønsker fri fart på sjøen står imot de krefter som gjerne så robåten tilbake som eneste mulige farkost mellom våre mange holmer og skjær?

Jeg ankommer Vollen sentrum og sniker meg gjennom de trange gatene, der gamle bygg nå fylles for blant annet å dekke dagens etterspørsel etter ris og rå fisk. (Vi er tross alt en veldig internasjonal kommune og lar oss påvirke. Sushien har inntatt alle deler av Asker.) Da slår det meg at vi ofte lykkes med å forandre og bevare på samme tid – det er jo innovasjon.
Vel nede ved vannet ser jeg med forventning på Maud som ligger der på vannspeilet – eller i hvert fall skal gjøre det når nok en drøm skal materialisere seg. Tankene går igjen tilbake til Cleopatra “ Båten hun satt i brant på vannet som en gyllen trone”, kan vi lese et eller annet sted, med ”dekk av drevet gull, og purpurseil som duftet slik at vinden ble elskovssyk av den”.

Det er kanskje ikke akkurat sånn Maud vil se ut den dagen vi drar henne inn i fjorden igjen – men drømmen og historien vil alltid skinne i restene av de gamle stokkene. Og historien om Maud, om Amundsen, utfartstrang og eventyrlyst vil få fornyet betydning for kommende generasjoner. 

Jeg må videre og tankene dras mot Holmen, hvor vi har en vei å gå før det NYE Holmen ser dagens lys. Hvordan kan vi ledere få våre innbyggere til å se de enorme muligheter som ligger der – men som vil innebære store forandringer? Hva vil våre etterkommere si om oss – til hva vi sa vi skulle gjøre og til hva vi faktisk gjorde? 

Vi har lært at vi som øverste politiske ledere må klare å påta oss fellesskapets perspektiv. Men kan vi forvente at våre innbyggere skal ta det samme perspektivet hvis egen hage blir noe mindre? Vi ser vel også at vi politikere ikke alltid deler det samme fremtidsperspektivet, men spørsmålet er vel kanskje om vi er troverdige i våre ulike forsøk? Jeg er blitt fortalt at vi som ledere ikke må simulere virkeligheten – men skape den. Men hvis vi i felleskap ikke deler et klart bilde av fremtiden – hvordan kan vi da samle oss om de rette virkemidlene? Hvor mange veier er det til Rom – og hvor mange veier er det hvis vi heller ikke er enige om hvor Rom ligger? 

Jeg strekker nakken litt ekstra her jeg står på toppen av Rådhuset og jeg får øye på toppen av Skaugumsåsen – der oppe i skyene. Jeg synes jeg skimter noen mennesker der – de må jo ha et mye bedre utsyn enn meg – hva slags perspektiver har de på bygda vår og på oss politikere? Jeg føler meg med ett så veldig liten – kanskje jeg skulle ta turen opp å snakke med dem for å høre hva de mener? Nei, jeg må videre, men håper de kommer ned til Lene-timen om de vil prate og dele sine tanker…

Og, jeg håper de ser at vi folkevalgte, på vegne av oss alle, prøver å ta vare på en del varige verdier og gi dem tilbake til allmenheten, som med eksemplene Esviken, Selvikvillaen, Hvalstrand bad og Det gule huset på Holmen, for å nevne noen. Disse byggene kan muligens ikke helt måle seg med Colosseum og Pantheon, men ideen er jo den samme. Ruiner har vi jo også i rikt monn for den som ønsker å se minner fra fordums storhet. Kalkovnen på Brønnøya som vi restaurerer for millioner, Askerborgen på Skaugum og gravhauger fra vikingtiden. Prinsehaugen er også en viktig del av vår historie helt tilbake til før grunnloven. Og så Rådhuset da – i betong som Pantheon – kan fortelle vår historie i kanskje flere tusen år….

Men vi sitter ikke bare stille og er forsynt på gamle bygg – vi skaper jo nye monumenter også. Oslofjordmuseet har blitt en realitet, og jeg fristes gjerne til å tenke større – ja hvorfor ikke et akvarium når vi først skal bygge havn? Vi er jo en kystkommune? Utebasseng på Holmen er en annen drøm som jeg enn så lenge er ganske alene om. litt irriterende faktisk at det skal stå om 20 millioner, når vi først skal lage et så flott friluftsanlegg….ve, det får jeg komme tilbake til.

Kommunereformen byr på helt nye utfordringer for oss, med nye grenser. Men vi her i Asker er optimale, så nære perfekte som det går an, så vi trenger vel ikke reformere oss … Vel, selvgode må vi aldri bli, MEN det er noe som heter stordriftsulemper også!

Og så deilig å la blikket hvile midt i Oslofjorden. Og jammen er det ikke polarskuta Maud som kommer seilende inn! Og der passerer hun Color Line på vei ut i en verden. Trenger forresten vi kommunestyrepolitikere å tenke på resten av verden? Trenger vi andre utenfor oss selv for å forme vår egen identitet eller klarer vi det best selv? Er vi trygge nok på oss selv slik at vi kan invitere andre inn og utfordre verden slik vi ser den?  Våre vennskapskommuner i utlandet og andre kommuner vi samarbeider med ser jo ut til å klare seg bra på mange områder – er vi åpne nok for virkelig å lære, eller lever vi med en illusjon om at vi nok har de beste løsningene allerede? Vel, Bjørnson var en verdensborger som tilbragte mye tid i Roma, og hans perspektiver har jo blitt en del av nasjonalarven. 
Vi kjenner godt til vårt internasjonale næringsliv her i Asker med ansatte fra alle verdensdeler; hentet inn fra der kompetansen og markedet befinner seg.  - Og vi vet jo fra statistikken av Asker er mer internasjonal enn den norske gjennomsnittskommunen.  Her er det bosatt innbyggere fra 141 nasjonaliteter! Det gir et utvidet perspektiv på hva lokalsamfunn er i forhold til identitet og mangfold – og ikke minst i forhold til spørsmålet: Hvem er dagens askerbøringer?

Ledelse er et spørsmål om individ og fellesskap – vi må se vår eksistens i en større sammenheng; utover individet. Vi må verne om verdiene våre, men åpne oss for nye ideer, synspunkter og erfaringer. Samtidig skal vi matche en meget ressurssterk befolkning og et meget kompetent næringsliv som har forventninger og stiller krav til vårt lederskap.

Endelig merker jeg at jeg er sliten i nakken – det koster å løfte blikket hele tiden - øynene mine faller ned mot føttene her jeg står øverst på denne betongkolossen av et rådhus. Dette bygget som kan fortelle om 50 år med Brutalisme, modernisme og strukturalisme – og modige politikere. 

Jeg går inn fra terrassen og tar trappene nedover i bygget. I alle etasjer nedover sitter det kompetente ledere og medarbeidere med store og viktige oppdrag, dedikerte og lojale, og som også betyr veldig mye for historien som skapes her og nå. 
Og vi har jo både prinser og prinsesser blant våre innbyggere, så som i alle eventyr. Gode feer og velgjørere innen både næringsliv og frivillighet skorter det heller ikke på – her er det mange som bidrar til å spre tryllestøv utover samfunnet vårt. 

Kanskje må jeg tilbake til virkeligheten. Jeg er kommet ned til den vakre foajeen i Norges flotteste rådhus, vandrer videre inn i kommunestyresalen – og møter meg selv i døren – der debatteres nemlig vår nye kommuneplanen i skjønn harmoni med vår nye strategiske næringsplan. Det får meg raskt ned på jorda – jeg som en liten stund hadde innbilt meg og drømt meg bort i at alt dette flotte som har skjedd i bygda vår, hadde vi politikerne å takke for – ja det er jo slik at vi politikere kan bli vel navlebeskuende og komme til å ta æren for alt. 

- Og det skal vi ikke – og det er vi oss svært bevisst.  Uten næringslivet – ingen sysselsetting, heller ingen inntekt til samfunnsøkonomien og til velferdsutvikling. Og heller ingen som tar den delen av samfunnsansvaret som bedrifter i lokalsamfunnet har.  - Heller ingen som utfordrer det offentlige Norge til å bli litt mindre byråkratiske, litt mere velvillige og serviceminded – og litt mere dynamiske og moderne. I den sammenheng tillater jeg meg å vise til regjeringens ambisjon om å fornye, forbedre og forenkle offentlig sektor. Her i Asker vil jeg påstå at vi har god dialog og respekt for hverandres roller i denne sammenheng. 

Jeg har kanskje vært litt «høytravende» her nå. Og jeg har ikke vært så veldig nyansert i min framstilling av kommunen. Men jeg kan forsikre om at jeg altså ikke har blitt stormannsgal etter turen til Roma, bare ENDA mer inspirert. 

Gjennom hele mitt tankespinn har jeg også merket meg en berusende stolthet over å få være den øverste politiske leder for en kommune med slike utrolige ressurser.
For å understreke at jeg har bena plantet på jorda, skal jeg avslutte med et lite sitat av en mann som gjennom et langt kunstnerliv har tegnet selve bilde på den nøkterne og jordnære norske hverdagen, nemlig Prøysen, han sier: 
«Over regnbuen vil jeg strekke meg
Og bak den vil jeg gå – og så finne lykkens vei»

Når jeg nå har sett denne flotte filmen slår det meg at vi har så mye fantastisk å være takknemlige for i Asker. Våre naturgitte omgivelser har gjennom historien gitt oss grunnlag for vekst og utvikling, og vi har et stort ansvar for å forvalte vår arv videre. Vi må ta vare på og balansere vekst og vern på en måte som sikrer også fremtidens generasjoner de samme muligheter og gode levekår.

Takk for meg!

Lene W. Conradi, Ordfører