Kjære alle sammen

Gratulerer med nasjonaldagen!

Det er barnetoget, jubelbruset, spenningen og forventningene fra de minste som hvert eneste år minner oss på hvorfor denne dagen er vår aller største festdag!

Det er for barna og fremtiden vi aldri må glemme at frihet og demokrati ikke er en selvfølge i denne vår verden. Det har det heller ikke vært for oss i Norge.

En historisk bue spenner seg over årets 17. Maifeiring - fordi vi i år markerer den mørkeste og den lyseste dagen i vår historie. Det er 75 år siden krigen startet, og tyskerne berøvet oss vår frihet. Samtidig feirer vi at det er 70 år siden krigen var over, og Norge igjen et fritt land. Frigjøringsdagen i år ble markert spesielt – og stunden ved minnestøtten ble veldig levende for meg da vi hedret de 34 menn fra Asker som ofret sitt liv i kampen for demokrati og frihet. De var en far, en sønn, en kjæreste, en bror.

Jeg kjenner på en stor ydmykhet når jeg prøver å sette meg inn i hva disse 34 mennene var med på. Sammen med mange tusen andre kvinner og menn fra Asker og hele Norges land, sikret de denne friheten som vi i dag er så utrolig privilegerte å ha.

Jeg håper at spesielt dere som er unge opplever at 70- og 75 årsmarkeringene bringer dere nærmere den dramatiske historien som landet vårt stod midt i. Og at dere også kjenner på takknemligheten. 

Når vi løfter blikket ut over Europa og verden forstår vi at friheten vår er en perle vi må verne om.

Gjennom mediene møter vi sterke skjebnehistorier. Mennesker flykter fra diktatur, undertrykkelse og krig. De er desperate, redde – og søker etter er en trygg havn.

Og her – i vår egen bygd – har vi også mennesker som har funnet tilflukt, og som kommer rett fra krig og traumer. Nå forsøker de å bygge opp tryggheten igjen.

Dette vaklende verdensbildet gjør noe med oss, og vi har alle et ønske om å gjøre noe, bidra. Og vi skal også gjøre vårt i Asker - det skulle bare mangle. Og når jeg sier vi – da handler ikke det bare om det offentlige og kommunen – det handler om vi som medmennesker, hver enkelt av oss.

En god anledning er det førstkommende tirsdag når frivillige krefter arrangerer støttekonsert til inntekt for ofrene i Nepal. Det er fortsatt mange billetter igjen – arrangørene og Nepals befolkning trenger at salen fylles opp.

Nasjonaldagen er en anledning til å grunne over hva som er det norske. Og dette temaet var også den såkalte Askerkretsen rundt Hulda og Arne Garborg opptatt av.

Miljøet i Hvalstaddalen bygde blant annet opp den riksdekkende landsmålsavisa «Den 17de Mai».  De bidro til at det norske folket kjente seg mer hjemme i sitt eget land. Og gjennom å lese fjorårets store bok her i Asker – «Frå Asker til eden» – har jeg fått en ahaopplevelse på hva få men sterke personligheter kan utrette for fellesskapet.

Og vi har hatt og har fortsatt mange slike sterke mennesker blant våre innbyggere, blant oss i vår bygd. Vi har MANGE ressurser i Asker. 

Jeg vil takke alle dere som gir av deres tid til felleskapet gjennom frivillig arbeid innen kultur, idrett og annen aktivitet. Deres innsats er avgjørende for at Asker kommune har så mye godt å by på. Dere bidrar til at våre innbyggere får oppleve fellesskap, tilhørighet og stolthet.

Det patriotiske – det vi er så glade i og stolte av – kommer nært innpå oss på en dag som 17. mai.

Et virkelig tankekors er det da at en ung jente med foreldre fra et annet land uttalte i Aftenposten at «17. mai er verre enn julaften. Det er den dagen i året jeg føler meg skikkelig utenfor». Tross oppvekst i Norge kjente hun seg ikke norsk nok.

På en dag som denne er det litt rart å se for seg at noen kan kjenne seg så på siden av fellesskapet. Men slik er det dessverre.

Vi glemmer heller ikke historien om mobbeofferet Odin som en sterk påminning om utenforskap i hverdagen. Jeg refererte til Odin også da vi var samlet her til vår julegrantenning. Fordi hans historie gjorde så sterkt inntrykk.

«Det hjelper ikke å si ifra, de gjør ikke noe uansett» sa Odin.

Det er det vondeste en mamma og pappa kan høre fra barnet sitt som føler seg mobbet og utenfor.

Men det må og skal hjelpe å si ifra i Asker  - og vi har alle et ansvar for at det skal være virkeligheten.

Røde Kors har akkurat feiret 150-årsjubileum. 150 år i tjeneste for de mest sårbare, for å bidra til et varmere og mer inkluderende samfunn. I dag er de med og sikrer at folketoget går trygt for seg – tusen takk for det! I sitt jubileumsår har de ønske om å adressere ensomhet og utenforskap spesielt, og gjøre noe med det.

Frivilligheten er en fantastisk bidragsyter, og sammen kan vi ta tak i de utfordringene som utenforskap og ensomhet er for mange i hverdagen.

På denne tiden av året er naturen på sitt vakreste. Det er umulig å ikke legge merke til spillet av farger rundt oss! Jeg kan jeg ikke annet enn å bli overveldet av alle sjatteringene i grønt som farger bygda vår akkurat nå.

Og slik er også Asker-samfunnet - satt sammen av 60.000 ulike personligheter. Det flerkulturelle er en ressurs med 130 ulike nasjonaliteter. Og vi jobber hele tiden for at alle skal kjenne seg inkludert.

På torg og skoler over hele Norge runger det i dag taler fylt av lokalpatriotisme og tanker om fellesskap og samhold. Dette er en del av vår stolthet, dette er en del av det norske. Det er da vi er oss som mest bevisst vår tilhørighet.

Og heldige er vi som har så flotte tradisjoner og rammer for feiring – barna som får starte dagen med barnetog på Skaugum sammen med kronprinsfamilien, samlingen på torget her, alle de fine skolene med sine arrangementer, der vi samles, barn, foreldre, besteforeldre - på tvers av generasjoner, og får anledning til å styrke vår Asker-tilhørighet. Det er sånn vi alltid har feiret, og fortsatt skal og vil feire nasjonens bursdag. Tradisjoner og historie er viktig for oss.

I år feirer vi friluftslivets år.

Det gir friheten vår en ekstra dimensjon, når vi tar i bruk landet vårt og naturen.

Speiderne inviterte en kald januarnatt til åpningsmarkering med overnatting i det fri. Det var da jeg lå der i min nyinnkjøpte sovepose, tilrettelagt for av omsorgsfulle speidere på alle mulige måter, og allikevel ikke fikk sove – ja - jeg må nok innrømme at jeg trives best i egen seng. - Men det var altså da jeg lå der, med god tid til å reflektere, faktisk en hel natt – at jeg tenkte over at frihet og demokrati egentlig er lite verdt hvis vi ikke også tar vare på miljøet vårt. Vi skal forvalte det vi er blitt gitt – her vi er omgitt av det grønne og blå.

Speiderne som går først i toget med flaggborgen har skjønt dette, på samme måte som Kongen.

Hans nyttårstale traff meg i hjertet fordi han bygget den rundt barns refleksjoner – og tok utgangspunkt i tre paragrafer fra barnas egen grunnlov om de kunne få bestemme. Husker dere de tre poengene?

 

  • Vi skal si snille ord
  • Store barn skal hjelpe små barn
  • Alle mennesker må ta vare på jorda vår

 

Bevisstheten rundt disse speiderverdiene synes jeg at jeg ser blant våre unge, engasjerte innbyggere. Det er godt å se! Det gir tro på fremtiden. Og hvem er vel flinkere til å være ute enn dere som går på skolen og i barnehagen? Der har vi voksne enda mer å lære.

Per Fugelli sier:

«Ikke vær et ettall på jorda. Bry deg om flokken din».

Og var det ikke nettopp det våre 34 menn her i Asker gjorde? Og alle andre kvinner og menn som på ulikt vis stod i kampen under krigen? De kjempet for vår felles frihet, vår felles identitet. De så seg selv som del av noe større, og kanskje var det nettopp det å stå samlet om en felles sak som ga kraft og styrke til å holde ut.

De la grunnlaget for et sterkt fellesskap, et stødig samfunn og en frihet uten sidestykke. For oss alle.

På en dag som denne kan vi ikke annet enn å kjenne på takknemlighet og glede; men hva er vårt ansvar de øvrige 364 dagene i året?

Vi som har fått stafettpinnen fra disse som kjempet denne kampen – hvordan tror dere de hadde ønsket at vi la opp vår etappe?

Dere som løp holmenkollstafetten forrige helg kan sikkert lett setter dere inn i det. Vi har overtatt pinnen fra en med blodsmak i munnen som har gitt alt. Tror dere de hadde ønsket at vi takket pent for pinnen for så å rusle rolig plystrende videre i takknemlighet for at de nesten ofret livet for å komme til veksling?

Jeg tror de ber oss om å ta med arven fra maidagene i 1945 inn i fremtiden, og bruke de mulighetene som ligger der. Jeg tror de ber oss om å løfte sammen slik at vi motvirker utenforskap, men heller skaper fellesskap.

Jeg vet de ber oss kjempe for et samfunn der alle er inkludert og bidrar – for flokken vår.

Gratulerer med dagen – la oss sammen rope 3 ganger hurra i takknemlighet og glede for vår frihet!

Er dere klare? Jeg sier hipp hipp og så stemmer dere i.

HIPP HIPP!