Kjære alle sammen! Gratulerer med dagen! Og velkommen hjem!

I dag feirer vi endelig nasjonaldagen på Heggedal skole igjen – det har vært flotte feiringer på Gjellum også – men det er alltid godt å komme hjem - og det er godt å være her. Etter to og et halvt år i eksil på Drengsrud vet jeg det var etterlengtet da dere kom i hus i dette fantastiske skolebygget like før jul. Et praktbygg med gammelt og nytt i skjønn forening – med den gamle skolestua som en integrert del av det nye.

Takk også for invitasjonen – det er blitt en hyggelig tradisjon for meg å få feire dagen sammen med dere her i Heggedal.

For meg som ordfører i Asker er det alltid inspirerende å besøke Heggedals-samfunnet – for her blir jeg alltid møtt med entusiasme og utålmodighet. Her vil man utvikling – og her heier man på hverandre!

Nye Heggedal skole og flerbrukshall er allerede i bruk. Og i morgen skal jeg besøke splitter nye Kistefossdammen barnehage på deres første åpningsdag.
I likhet med skolen er Kistefossen barnehage også til inspirasjon. Et bygg for fremtiden hvor nye generasjoner av heggedøler skal leke og lære! Her skal nye heggedøler kjenne at de hører til.

Vi trenger alle å høre til. Tilhørighet til en familie, en vennegjeng, et lokalmiljø, en bygd og et land. Gjennom tilhørigheten til andre speiler vi oss selv.

Nasjonaldagen gjør oss bevisst på vår stolthet og tilhørighet til landet vårt.
Og sjelden er Norge vakrere enn på 17. mai når vi feirer Grunnloven og kjærligheten til landet vårt. Sjelden er vi som bor her vakrere enn akkurat i dag – her vi går i våre fineste festklær! Og sjelden legger vel barna seg mer slitne etter lange marsjer og mye lek…

Barna står opp i otta for å være med på en kjær tradisjon gjennom generasjoner, når vi marsjerer rundt Skaugum for å hilse Kronprinsfamilien. Og Heggedals-barna marsjerer lengre enn de fleste – først rundt Skaugum, så her i Heggedal.

17. mai er fellesskapets store dag, men gir også grunn til ettertanke. Vi vet at selv i vårt fredfulle land lever mange på siden av felleskapet, og tar av ulike årsaker ikke del i hurraropene. Selv barn og unge kan oppleve 17. mai som en vanskelig dag hvis de ikke føler at de hører til. Det er alvorlig at så mange unge opplever ulike psykiske problemer. Og det er deres realitet, hver dag – ikke bare på denne festdagen.

Det viktigste vi gjør er å legge rammer for en god oppvekst der barn kjenner at de hører til.

Ordtaket it takes a village to raise a child – er velkjent – men likevel verdt å minne om.

Jeg kjenner Heggedal som en slik village – der mange gode krefter tar felles ansvar ikke bare for barna sine, men barna våre. Bygda i bygda som løfter i flokk for at de unge skal få oppleve å vokse opp i et fellesskap, og kjenne at de hører til.

17. mai er også et glimrende eksempel på gode krefter som løfter i flokk - rett og slett en av årets største dugnader. Vi har mange ressurser i vårt lokalsamfunn. Det ser vi både når dagen forberedes og gjennom alt som foregår i dag. Noen baker kaker, noen bærer bord, andre står vakt eller frakter musikanter. I dag er vi spesielt takknemlig for korpsene våre, og for høytidsstemningen de skaper.

Frivilligheten er en fantastisk bidragsyter i bygda vår. Og her i Heggedal opplever jeg at lokalt engasjement er like naturlig som det å puste. Gjennom denne innsatsen velger dere å være mennesker som sier JA til fellesskapet.

Et større fellesskap blir vi når Asker blir større, og vi blir ett med Hurum og Røyken. Heggedal lever tett på naboene allerede, og vil kjenne ekstra på det også etter sammenslåingen. Flere i Røyken vil kanskje få større tilhørighet til Heggedal.

Mange følelser er satt i sving når vi bygger nye Asker kommune. Kommunereformen er en krevende sak og prosess. Og det siste året har jeg, og mange med meg, kjent litt ekstra på kjærligheten til bygda vår. Identiteten står sterkt, både i Hurum, Røyken og Asker. Vi er jo så glade i og stolte over det vi har og det vi er - de unike tettstedene våre, og kulturen og verdiene som preger «vår bygd».

Også barna har sterke følelser knyttet til identitet. Det fikk jeg en viktig påminner om da vi hadde vedtatt sammenslåing i juni i fjor. Etter kommunestyremøtet ringte min datter Hanna på 11 som lurte på hvordan det gikk. Hun ble stille lenge da jeg svarte at ja, vi skulle slå oss sammen. «Synes du det var dumt, Hanna» spurte jeg – og svaret smeltet mitt hjerte – «jeg er jo veldig glad i Asker, da, mamma». Det var godt å kunne svare – vi skal jo fortsatt være Asker, Hanna – vi skal bli litt større – men vi blir enda flottere – og får enda mer å være stolte av. «Så bra da, mamma!», var svaret – kanskje litt naivt, men fordomsfritt, åpent og positivt.

Felles verdier har brakt Hurum, Røyken og Asker sammen – nærheten til naturen og tilknytningen til tettstedene våre – og ønsket om en god balanse mellom vekst og vern. Det gjør meg trygg på at Asker-bygda vil bestå – at hjertene våre har plass til enda litt mer å være glad i, og at vi bygger på et fundament av «tillit, felleskap og raushet».

Når vi feirer Grunnloven så tenker vi kanskje at den først og fremst er en lov som gir oss rettigheter. Men den forplikter oss også. Grunnloven forplikter oss til fellesskap.

Arven fra maidagene i 1814 er et sterkt demokrati og en frihet få andre er forunt. Vi forvalter denne arven med å fortsette å si ja til hverandre.
Selv om det er det norske vi først og fremst fremhever og feirer i dag så blir vi også minnet om at uansett hvor kommune-, fylkes-, eller landegrensene går, så er vi alle en del av det hele.

Vi lever i en tidsalder der verdens land stadig veves inn i et tettere skjebnefellesskap. Samtidig dyrker stadig flere forestillingen om at isolasjon og proteksjonisme er veien å gå, og flere land vil stenge grensene for mennesker på flukt.

Det er hjerteskjærende å se de lidelsene som blir påført sivilbefolkningen i land der krig, terror og tortur råder grunnen. Og det er skremmende at terroren rammer så vilkårlig og nært som vi har opplevd det siste året. Det er viktigere enn noen gang å fortsette kampen for fred og rettferdighet gjennom nødhjelp, bistand og handel – og gjennom fredsbevarende operasjoner.

Valget i Frankrike i forrige uke gir grunn til optimisme og håp for de som tror på et Europa der toleranse og forpliktende internasjonalt samarbeid fortsatt skal være bærende prinsipper. Og det minner meg om ordene til en av de store europeerne gjennom tidene - Vaclav Havel som sa: 

«Jeg er ikke optimist for jeg tror ikke alt vil gå bra. Men jeg er heller ikke pessimist, for jeg tror ikke alt vil gå galt. Jeg er håpefull. Håpet er nesten like viktig som livet, uten håpet når vi aldri våre mål. Håpet er simpelthen ikke optimisme. Det er ikke en overbevisning om at noe vil gå godt, men en visshet om at noe gir mening, uten hensyn til hvordan det går»

Når Nye Asker vil løfte frem FNs bærekraftsmål som rammeverk for vårt felles kommuneplanarbeid – så sier vi ja til å ha visjoner å strekke oss etter, og plasserer oss selv i et større perspektiv. At vi tilhører noe mer, et globalt felleskap, en klode, en verden. At vi vil ta grønne valg for å skape bærekraftige samfunn så jorda vår kan leve lengre – slik at også fremtidige generasjoner kan leve gode og fredelige liv.

I dag fyller vi gater, torg og gymsaler med Bjørnsons kraftfulle «Ja, vi elsker dette landet». Og vi roper HURRA!

To små men kraftfulle ord som rommer vår glede og vår takknemlighet over denne dagen, over friheten vår og mulighetene våre.
Ja og hurra – vi burde si og rope det oftere. For vi har noe å glede oss over og være takknemlige for hver eneste dag.

Hele nasjonen var med da vi feiret 80-årsdagene til Kongen og Dronningen i forrige uke. Det norske folk er heldige som har to så kloke og samlende regenter. Og jeg har lyst til å avslutte med å sitere fra dronning Sonjas tale til ektemannen - kong Harald – under bursdagsfesten:

«Hver dag er en gave som vi ikke må ta for gitt, hver dag er en mulighet til å gjøre noe godt, hver dag kan vi være der for de vi er glade i, og vi kan se dem som trenger å bli sett. Vi er fremfor alt mennesker som skal ta vare på hverandre.»

Fellesskap og tilhørighet gjør at vi kjenner oss hjemme. Takk for at dere her i Heggedal dyrker fellesskapet og slik tar vare på hverandre.

Bli nå med meg i et tre ganger hurrarop – jeg stemmer i og dere svarer.

Hipp hipp … HURRA! HURRA! HURRA!