Kjære alle sammen! Jørgen. Harry. Einar. Leif. Nils Ove. De fem første av 34 navn som står på denne minnesteinen. 34 menn som var en far, en sønn, en kjæreste, en bror. 34 karer som levde sine liv her i Asker, men tok opp kampen mot okkupasjonsmakten. 34 liv som gikk tapt i kampen for vår frihet.

Jeg kjenner på en stor ydmykhet når jeg prøver å sette meg inn i hva disse 34 mennene som falt var med på. Sammen med mange tusen andre kvinner og menn fra Asker og hele Norges land sikret de denne friheten som vi i dag er så utrolig privilegerte som har. I dag feirer vi at på denne dag er det 70 år siden landet vårt slapp ut av tyskernes diktaturgrep. 

Når vi leser navnene blir det også konkret for oss fordi det er navn som har tilknytning til bygda. Det blir også lettere å se for seg familiene som stod igjen, og det tomrommet som var der i mange, mange år etterpå.

Det å markere 8. mai er viktig. Og i år er det ekstra viktig. Vi markerer at det er 75 år siden krigen startet. Samtidig feirer vi at det er 70 år siden den var over. Dette året markerer vi den mørkeste og lyseste dagen i vår historie. Jeg vil takke Asker og Bærum forsvarsforening og Sven Lie for at dere bidrar til at 8. mai også i år blir behørig markert.

Men jeg har kjent på en bekymring for at dagen kan miste sin aktualitet om vi ikke er flinke til å bære tradisjonene videre overfor nye generasjoner. Jeg vet at ikke alle skoler markerer dagen, og det føler jeg et ansvar for å gjøre noe med. 

Tidsvitnene – de som levende kan berette for oss hvordan det var å leve under krigen – blir færre og færre. Og det er bare en knapp uke siden Samuel Steinmann døde, 91 år gammel. Han var den siste gjenlevende av de norske jødene som ble deportert i 1942. I nesten tre år satt Steinmann i konsentrasjonsleir, i Auschwitz og Buchenwald. 

Vi må ikke la de sterke vitnesbyrdene stilne med dem som går ut av livet!

Vi skal ikke ta vår frihet for gitt, men huske at den kom som resultatet av kamp. I dag hedrer vi innsatsen under krigen, men også innsatsen som er lagt ned og legges ned av nordmenn i internasjonale operasjoner i nyere tid. De bidrar til at vår hverdag er preget av fred.

Når vi løfter blikket ut over Europa og verden skjønner vi at friheten vår er en perle vi må verne om.

Mennesker flykter fra diktatur, undertrykkelse og krig. Vi ser sterke bilder fra Middelhavet og flyktningeleirer i Syria. Vi har en stormakt i øst som rasler med sablene. Flere av dere som er her i dag har gjennom deres innsats vært på steder hvor dere har kommet tett på nød og krigsherjinger.

Og her – i vår egen bygd – har vi mennesker som har funnet tilflukt, og som kommer rett fra krig og traumer. I forrige uke fikk jeg være med da asylmottaket på Dikemark holdt menneskebibliotek for elever på Borgen skole. Ni asylanter fungerte som levende bøker som elevene kunne spørre slik at de fikk høre deres historie og deres opplevelser. 

Med vår egen krigshistorie i minne, og med bønn for alle dem som lever i ufrihet i vår verden i dag vil jeg også i år lese en strofe fra Svein Ellingsens vakre salme nr 678 i den nye salmeboka: 

«Vi løfter våre hender opp i bønn for verden. La dem som lider, finne vern mot kalde hjerters is og sne!»

Uansett om vi regner oss som troende eller ei, tror jeg dette er et budskap vi alle står samlet bak når vi tenker på de mange i verden som lider.

Det vi står igjen med som våre to viktigste ord for denne dagen – for 8 mai – er takknemlighet og glede. Vi minnes i takknemlighet.

Og når jeg nå legger ned denne kransen er det nettopp min takk jeg vil gi Jørgen, Harry, Einar, Leif, Nils Ove – de 34 som er nevnt på denne minnesteinen. 

Vi hedrer de mange tusen kvinner og menn fra Asker og hele landet som gjennom krigsårene kjempet for vår frihet. 

Og vi hedrer våre landsmenn som i tjeneste for Norge bidrar til internasjonal fred - også i vår tid.

Lene W. Conradi
Ordfører