Markering ved minnesmerket over Askers falne under andre verdenskrig.

Mitt lille land
Et lite sted der en håndfull fred slengt ut
blant vidder og fjord
Mitt lille land,
der høye fjell står plantet mellom hus og mennesker og ord.
Og der stillhet, og drømmer gror.
Som et ekko, i karrig jord.
Mitt lille land,
der havet stryker mildt og mykt, som kjærtegn fra kyst til kyst.
Mitt lille land,
der stjerner glir forbi og blir et landskap når det blir lyst.
mens natten, står blek og tyst.

Kjære alle sammen,

Jeg tror denne kjærlighetserklæring til vårt vakre og fredfulle Norge er kjent for de fleste. Ordene er hentet fra «Mitt lille land» av Ole Paus.

Her ved denne minnesteinen hedrer vi dem som ofret livet sitt for den freden vi har nytt godt av i over 70 år. Og vi kjenner på takknemligheten over at vårt lille land er som det er. Fredfullt og vakkert - og fritt!

Krigsårene og frigjøringsdagen i 1945 har satt varige spor i den norske folkesjelen. Og det er viktig at nye generasjoner også blir minnet om hvor dyrebar friheten er – at vi ikke kan ta friheten for gitt, at den er verdt å kjempe for.

Og mange kjempet for vår frihet. Denne minnestøtten er til ære for 34 tapre menn fra Asker. Alle med sin unike historie, men med det til felles at de ofret livet for vår frihet. De har vår takknemlighet.

I fjor var det varaordfører Leif Frode Onarheim som holdt tale her ved minnestøtten. Han er blant de som fremdeles kan huske 2. verdenskrig, tysk okkupasjon og krigens redsler og utrygghet – her i vårt lille land. Han husker også den ubeskrivelige gleden som utspilte seg på frigjøringsdagen. Og kanskje aller mest, gleden ved å få sin far hjem igjen fra fangenskap i Tyskland.

Selv tilhører jeg den generasjonen som vokste opp med den kalde krigen, som avsluttet med de sterke bildene fra Berlin-murens fall. Menneskene som hadde levd i frykt, som ble overvåket og skutt hvis de prøvde å flykte – rev selv ned muren, sten for sten. Det var sterkt. Et fiendebilde endret seg, og Europa ble åpnet opp.

Dagens unge har vokst opp med et Europa uten mur, med mange flere land, og med bare ett Tyskland. Men de har vokst med andre fiendebilder. 11. september og tvillingtårnene, al-Qaida, boko haram og IS har definert trusselbildet i det nye årtusenet. Sammen med krigen i Irak og andre konflikter i Midtøsten. Syria og Aleppo, en pågående tragedie. I den siste tiden har det spente forholdet mellom Nord Korea og USA preget nyhetsbildet.

Vårt lille land har opplevd fred og velstand i over 70 år. Men dessverre opplever mange krig og konflikt også i dag, her i denne stund, i andre land i verden.

8. mai – og denne steinen – er også her for å minne oss om at fred er mulig. Vi kjempet, mange falt, men til slutt vant vi tilbake vår frihet. Dette gir håp, også til krigsrammede mennesker i dag.

Jeg vet det er vanskelig å tro med alle bildene av grusomheter og bomber som beveger seg over skjermene våre – men verden utvikler seg i en fredeligere retning.

I fjor høst ble det utgitt en viktig bok. Et opus magnum over 50 år med fredsforskning. Boken «Mot en fredeligere verden» viser de lange historiske linjene, og forfatter og fredsforskeren Nils Petter Gleditsch fra Fredsforskningsinstituttet (PRIO) mener bestemt at historien viser at vi beveger oss i en stadig fredeligere retning. Det er noen alvorlige tilbakeslag fra tid til annen, og akkurat nå er vi kanskje inne i en slik periode.

Men verden lærte noe fra de to verdenskrigene i forrige århundre. Vi har lært å samarbeide bedre. Vi har globale og internasjonale organisasjoner som arbeider for fred. Vi har avtaleverk og fredsbevarende styrker. Og ved hjelp av internett og TV er nyheter delt – og lite er skjult. Alle disse mulighetene til samarbeid – og tilgangen på informasjon – må vi bruke på en god måte. Ikke for å skape frykt og motløshet. Men for å skape fred og forståelse.

8. mai – minner oss også om at vi ikke må gi grobunn for hat og undertrykkelse. Selv ikke når tidene er harde og vi frykter det ukjente. Vi må søke sannhet og forståelse – og i fellesskap arbeide for fred og velstand for alle.

Også her, i dagens Asker, er det mennesker som søker tilflukt fra krigens redsler. Det er vår plikt å hjelpe. Akkurat slik vi en gang fikk hjelp fra våre naboer og fra våre allierte. Og det er et privilegium at vi kan gjøre en forskjell – og gi gode vekstvilkår til liv med fred og trygghet her i Norge.

«Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet».

Dette sitatet er fra Elie Wiesel, som selv opplevde nazismen på nært hold i konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig. I 1986 fikk denne jødiske forfatteren, filosofen og politiske aktivisten tildelt Nobels Fredspris for sin kamp mot likegyldigheten. En kamp han hevdet var like viktig som kampen mot hatet.

Og jeg tror dette er riktigere enn noen gang. Vi kan bli overveldet og føle oss maktesløse av nyhetsstrømmen og bildene av lidelse rundt om i verden. Men vi har ikke lov til å være likegyldige til «den urett som ikke rammer oss selv». Og vi trenger dager som denne for å minne oss om at populisme og menneskefiendtlige ideologier ikke er greit. Vi har heldigvis tidsvitnene som levende forteller hvor ille det kan gå. De hvite bussene reddet i sin tid menneskeliv – i vår tid hjelper de oss til aldri å glemme – både gjennom reiser til konsentrasjonsleirer – og gjennom sitt unike tidsvitne «bibliotek» med historier, film og intervjuer med mange av de som på ulikt vis opplevde fangenskap under krigen. Enten de satt i konsentrasjonsleir, fengsel, tukthus eller tilintetgjørelsesleir. Sterke historier. Som aldri må glemmes – og som vi må lære fra – det tror jeg er den største respekt vi kan vise en veteran!

Frigjøringsdagen har delt plass med Den nasjonale veterandagen siden 2011. Jeg synes dette er to viktige sider av samme sak. Veterandagen er til for å hedre alle som har deltatt i tjeneste for det norske Forsvaret, ute eller hjemme, siden andre verdenskrig og fram til i dag.

Frigjøringsdagen er til for å hedre fred - og det som har motivert enhver veteran – kampen for friheten – og mot likegyldigheten.

Kjære alle sammen,

Det er rart å tenke på at Kongens nei i 1940 er det som gjør at vi i dag kan synge JA vi elsker.

Vårt lille land er fritt og fredfullt – takket være de som kjempet for vår frihet.

Og vi må fortsette å kjempe for en verden der alle land kan få oppleve den samme «håndfull fred» som vi har vært forunt.

Helt til sist, stor takk til Forsvarsforeningen ved Jan Fredrik Mack, og til Sven Lie som gjennom mange år har tatt ansvar for planlegging og gjennomføring av dette arrangementet.

Takk for meg.

Lene W. Conradi, ordfører