Kjære alle veteraner og veteranfamilier,

Velkommen hit til Asker rådhus! 

Det har blitt en tradisjon at vi sammen med vår nabokommune Bærum samles til en felles markering på 8. mai der vi hedrer våre veteraner. Det er veldig hyggelig at vi kan stå sammen om en slik markering som dette, og jeg vil også ønske min kjære kollega Lisbeth Hammer Krog, ordfører i Bærum, velkommen hit i dag. Under middagen skal dere også få en hilsen fra henne. 

Jeg vil takke Asker og Bærum forsvarsforening, med Sven Lie og Lars Hvartdal i spissen, for at de gjennom sitt engasjement bidrar til at dagen i dag markeres behørig i vårt lokalsamfunn, også i år! 

Det er så viktig å markere 8. mai! Og i år er det ekstra viktig. Vi markerer at det er 75 år siden krigen startet. Samtidig feirer vi at det er 70 år siden den var over. Vi markerer vi den mørkeste og den lyseste dagen i vår historie.  

Og med slike rammer blir vi ekstra takknemlige for vår frihet. Løfter vi blikket ut i verden forstår vi at frihet ikke må tas for gitt. Hver dag møter vi gjennom media de grusomste skjebnehistorier – fra Syria, Nigeria, Middelhavet – steder der ufrihet, terror, undertrykkelse og vold er hverdagen for mange.

Det er mange som lider.

Vi er så uendelig heldige. I hele dag har jeg gått og kjent på dette – at det er takknemlighet og glede som står igjen som de to viktigste ordene for denne dagen.

Årene går, og tidsvitnene blir færre. For bare en knapp uke siden døde Samuel Steinmann døde, den siste gjenlevende av de norske jødene som ble deportert under krigen. Dere som kjente krigen på kroppen bærer på vitnesbyrd, skildringer og opplevelser som det er vanskelig for oss som er yngre å begripe. På veteranmottakelsen i Bærum i fjor fikk vi høre fra biografien om motstandsmannen Leif Tronstads – så levende! Samtidig er skildringene så uvirkelige for oss i dag at det nesten oppleves som eventyrhistorier. Men vi må ta vare på disse beretningene!

Og betydningen av historielagene blir stadig viktigere når vi skal ta vare på historiene fra krigsårene, og holde minnene levende. Derfor er jeg veldig glad for at vi i dag har fått med oss Frøydis Bryhn Ross, leder av Asker og Bærum historielag. I hennes foredrag etterpå får vi høre – og se bilder fra - hvordan det var i Asker og Bærum på selveste frigjøringsdagen. Vi kan bare forestille oss hvilke enorme følelser som må ha bølget frem i befolkningen.

70-årsmarkeringen gjør oss alle enda mer bevisste på at vi må verne om vår felles, historiske arv. Regjeringen har sammen med Riksantikvaren igangsatt en dugnad for å kartlegge kulturminner fra krigen. Vi tar gjerne imot innspill hvis dere kjenner til aktuelle steder.

Samtidig skal vi dette året tildele minnemedalje til norske og utenlandske militære og sivile som en anerkjennelse for innsats under andre verdenskrig. Vi skulle gjerne brukt anledningen i dag til å dele ut disse, men prosessen er ikke kommet langt nok. Men det er altså fortsatt mulig å melde inn navn på personer som fortjener en medalje for sin innsats. Så vil vi legge opp til en sammenkomst senere i år hvor medaljene blir tildelt.

Siden 2011 har Frigjøringsdagen også vært Den nasjonale veterandagen. Denne nasjonale veterandagen gir oss en anledning til å hedre, til å takke, til å minnes, alle som har deltatt i tjeneste for det norske Forsvaret, ute eller hjemme, siden andre verdenskrig og fram til i dag. 

Og vi skal være så ufattelig takknemlig for den beredskapen som ligger til grunn for at vi kan kjenne oss trygge. Skulle noe skje i lokalsamfunnet vårt er militæret og sivilforsvaret helt avgjørende. Men frivilligheten er også viktig. Og i dag – på selveste 8. mai – fyller en stor frivillighetsaktør – Røde Kors – 150 år.

I krisesituasjoner står disse kreftene – det proffe og det frivillige - skulder ved skulder, og utnytter sine ressurser. Det ser vi også ved krig og katastrofer – man bidrar med det man har.

8. mai er dagen vi kjenner på og prøver å forestille oss den seieren og gleden som preget frigjøringsdagen og tiden etterpå. Lettelsen, fellesskapet, stoltheten.

Minnene sitter sterkt i for dere som opplevde dette. Dere som er veteraner husker fordi dere deltok på ulikt vis i frigjøringskampen. Lokalsamfunnet med kvinner og barn stod rundt og skulle leve normalt. Men krigen preget deres liv på alle vis også.

For en tid tilbake fikk jeg del i minnene til en som kun var fem år da krigen brøt ut. I dag er han politiker her i Asker, og nå skal jeg lese hvordan Leif Frode Onarheim opplevde 9. april – den mørkeste dagen i vår historie:

«Mange minner fra 9.april 1940. Det var en spesiell stemning kvelden før - etter nyhetene. Husker at jeg våknet natt til 9. april, måtte på do, men lyset virket ikke. Gikk betuttet inn til mor og far og sa at lyset var gått. Far spratt opp av sengen, rushet ned til telefonen og ringte et nummer på fabrikken, fikk en beskjed og løp ut av huset i full fart. Han jobbet på Raufoss ammunisjonsfabrikker, og det var vel ikke det sikreste sted å bo, vegg i vegg med fabrikken, hvis noen ville bombe den!!Da flyalarmen gikk tok mor oss tre barn opp i skogen mot Vildåsen, satt under et tre i noen timer mens flyene gikk over. Noen dager senere måtte far dra i felten med ansvar for å sikre ammunisjon til våre tropper. Man glemmer ikke lett slike opprivende dager.»

Fem år senere var gutten fra Asker blitt eldre. Og frigjøringsdagen gjorde like stort inntrykk. Det er en enorm kontrast mellom redselen som rådet 9. april 1940 til lettelsen og gleden som slapp løs 8. mai 1945. Og jeg vil også dele hans minner fra denne, den lyseste dagen i vår historie:

«8. Mai 1945 ble overveldende for en 10-åring. Far var fange i Luckenvalde utenfor Berlin, og jeg spurte mor om han kom hjem i dag. Ble skuffet over at det kunne ta tid. Alle flaggene vi hadde gjemt ble tatt frem, alle var glade og klemte hverandre, og mor sa vi kunne ta ned blendingsgardinene som hun hadde mast så mye på oss for å ha de helt tette. Jeg husker at broren min og jeg satte flagg og noen blå blomster fra haven rundt bildet av far. Jeg spilte i guttemusikken, og vi måtte møte på ettermiddagen for å marsjere fra Domkirken gjennom Hamars gater.  Det var bare glade mennesker, men musikken ganske dårlig. For vi yngste skjønte ikke hvorfor dirigenten rotet med hvilke noter vi skulle ta frem, ikke alle spilte fra de samme notene, og vi lurte på hvorfor dirigenten så så svimmel ut og sjanglet fra side til side av gaten. (Det må ha vært gledesrus.)Men mor fortalte at hun hadde fått beskjed om at far hadde det bra, og kanskje kunne komme hjem om noen uker. Aftenbønnen som mor holdt ved sengen min den kvelden var annerledes! Det var mye takk husker jeg.»

Jeg ble veldig rørt da jeg leste Leif Frodes – en vanlig unggutts - beretning. Over hele landet sitter det mennesker med sterke minner, sin beretning, sin opplevelse av krigen – og freden. Og de minnene skal få leve videre.

På en dag som denne kjenner jeg på ydmykhet for den innsatsen og det offeret så mange gav og i dag gir i internasjonale fredsbevarende operasjoner.

Jeg er dypt takknemlig for det hver og en av dere som er her i dag har ofret for å kjempe for – og sikre – vår frihet. Derfor er jeg så glad for at vi er samlet her i dag – for å hedre dere.

Lene W. Conradi
Ordfører