Tale ved veteranmottakelse i Asker rådhus.

Kjære alle veteraner og veteranfamilier,

Det er en ære å ønske dere velkommen til Asker rådhus – hver og en av dere – og en hyggelig tradisjon vi har i Asker og Bærum å markere dagen i fellesskap!

Og det er alltid like hyggelig å ønske min kjære kollega, Lisbeth Hammer Krog, ordfører i Bærum, velkommen hit til oss. Vi får en hilsen også fra deg litt senere i programmet. I Bærum markeres dagen på flere steder og jeg vet at dette er en dag du har et spesielt forhold til også Lisbeth.

Idag feirer vi frigjøringen fra tysk okkupasjon – og vi markerer også den Nasjonale Veterandagen.

Vi er så heldige å ha med flere som vil dele sine erfaringer – og sin innsikt – med oss under denne mottakelsen.

Vi vil få høre seniorrådgiver Gabriel Lund fra Forsvarsdepartement, her i Asker også kjent fra Asker turlag, holde en tale på vegne av Forsvarsdepartementet, og si litt om regjeringens veteranpolitikk.

Generalmajor Olav Breidlid vil fortelle om Tysklandsbrigadens arbeid – ekstra passende siden vi i år markerer 70-års jubileum for denne viktige innsatsen for varig fred.

Og nesten helt til slutt i programmet vil vi også få ta del i en historie om fangenskap – og om maksimal glede. Rolf Olav Haavik er et tidsvitne og en formidler. Fangeleiren på Grini tok år av hans tidlige ungdom. Nå sørger han for at dette kapitlet i norsk historie ikke blir glemt!

Flere av oss har nettopp vært samlet ved minnestøtten. Der markerte vi dagen ved å hedre 34 tapre fra Asker. Alle med sin unike historie, men med det til felles at de ofret livet for vår frihet.

Og det finnes mange slike historier. Heldigvis måtte ikke alle gi livet for freden. Og vi har de mange historiene fra tidsvitnene – historiene til de som på ulikt vis opplevde krigen. Enten de satt i konsentrasjonsleir, fengsel, tukthus eller tilintetgjørelsesleir. Deltok i aksjoner og flyktet og kjempet sammen med allierte.

Sterke historier som aldri må glemmes. Beretninger vi må ta vare på for ettertiden, men enda viktigere som vi må lære av – det tror jeg er den største respekt vi kan vise en veteran!

For to år siden, under 70 års markeringen for frigjøringen, fikk jeg lov til å sitere varaordfører Onarheims personlige opplevelser fra 2. verdenskrig. Det ble sterkt og veldig nært. Vi jobber jot ett sammen. Og jeg følte virkelig på de store følelsene involvert i slike mektige hendelser.

Ved minnestøtten reflekterte jeg også litt over hvordan ulike opplevelser definerer generasjonene. Og hvordan krigsårene og frigjøringsdagen i 1945 har satt varige spor i den norske folkesjelen. At nye generasjoner også blir minnet om hvor dyrebar friheten er, er helt nødvendig. Vi kan ikke ta friheten for gitt og vi vet at den er verdt å kjempe for.!

Selv tilhører jeg den generasjonen som vokste opp med den kalde krigen, som avsluttet med de sterke bildene fra Berlin-murens fall. Menneskene som hadde levd i frykt, som ble overvåket og skutt hvis de prøvde å flykte – rev selv ned muren, sten for sten. Det var sterkt. Et fiendebilde endret seg, og Europa ble åpnet opp. Dagens unge har vokst opp med et Europa uten mur, med mange flere land, og med bare ett Tyskland. Men de har vokst med andre fiendebilder. 11. september og tvillingtårnene, al-Qaida, boko haram og IS har definert trusselbildet i det nye årtusenet. Sammen med krigen i Irak og andre konflikter i Midtøsten. Syria og Aleppo, en pågående tragedie. I den siste tiden har det spente forholdet mellom Nord-Korea og USA preget nyhetsbildet.

Vi har opplevd fred og velstand i over 70 år. Men dessverre opplever mange krig og konflikt også i dag, her i denne stund, i andre land i verden.

Siden 2. verdenskrig har over 100 000 norske kvinner og menn tjenestegjort på vegne av Norge. I over 100 operasjoner i ulike konfliktsituasjoner i verden. Denne dagen er i tillegg til å være en viktig markering av frigjøringen i 1945, også en dag til ære for hver og en av dere veteraner som har kjempet på vegne av Norge i en av disse fredsbevarende operasjonene.

Ingen som ikke har opplevd det selv kan klare å sette seg inn i hva det vil si å komme så tett på både glede og sorg som veteranene gjør når de med livet som innsats, sårbare og redde selv, redder andre.

Vi har den senere tiden sett flere dokumentarer og TV-serier som forsøker å gi et innblikk i hvordan slike operasjoner er, hva de betyr og hvordan de vil prege de involverte for resten av livet.

Og aldri har vel tilgangen på informasjon vært større enn i dag.

Internett og digitale hjelpemidler. Vi kan bli overveldet og føle oss maktesløse av nyhetsstrømmen og bildene av lidelse rundt om i verden. Men vi har ikke lov til å være likegyldige til «den urett som ikke rammer oss selv». Og vi trenger dager som denne for å minne oss om at populisme og menneskefiendtlige ideologier ikke er greit. Vi har heldigvis tidsvitnene som levende forteller hvor ille det kan gå.

Vi skal heller ikke la oss kue av de som gjennom nådeløs vold rammer uskyldige som lever sitt hverdagsliv – med terroren i Stockholm og i London friskt i minne.

Nyheten om at det blir flere sikkerhetstiltak enn vanlig under 17. maifeiringen i flere av byene våre har gjort inntrykk. Jeg håper inderlig ikke at frykten vil hindre oss i å feire nasjonaldagen vår med folkefest – på fredelig vis – slik vår tradisjon er. Men jeg tror at kjærligheten seirer over frykten og hatet. Slik hele verden kunne se etter Utøya massakren – det verste angrepet på norsk jord siden 2. verdenskrig. Da strømmet folk til gatene med roser – og sørget sammen – på fredelig vis.

Vi må jobbe utrettelig for at de som utfører slike ekstreme handlinger blir hindret fra å skape frykt og spre lidelse og død. Sikkerhetstiltak er dessverre nødvendig slik situasjonen er i dag. Men samtidig må vi fortsette å jobbe for fred og rettferdighet – og mot lidelse og nød. Både gjennom nødhjelp, bistand og handel – og gjennom fredsbevarende operasjoner.

Valget i Frankrike i går gir grunn for optimisme og håp for de som tror på et Europa der toleranse og forpliktende internasjonalt samarbeid fortsatt skal være bærende prinsipper. Og det minner meg om ordene til en av de store europeerne gjennom tidene - Vaclav Havel som sa:

«Jeg er ikke optimist for jeg tror ikke alt vil gå bra. Men jeg er heller ikke pessimist, for jeg tror ikke alt vil gå galt. Jeg er håpefull. Håpet er nesten like viktig som livet, uten håpet når vi aldri våre mål. Håpet er simpelthen ikke optimisme. Det er ikke en overbevisning om at noe vil gå godt, men en visshet om at noe gir mening, uten hensyn til hvordan det går. Jeg tror altså at det dypeste og viktigste håp, det eneste som er i stand til, tross alt, å holde oss over vannet og tilskynde oss til gode gjerninger er det håp som vi henter så og si - et annet steds fra.»

Denne dagen – 8. mai – er et symbol på at fred er mulig. Vi kjempet, mange falt, men til slutt vant vi tilbake vår frihet. Dette gir håp, også til krigsrammede mennesker i dag.

Som jeg sa på minnestøtten – det er rart å tenke på at Kongens nei i 1940 er det som gjør at vi i dag kan synge Ja vi elsker.

Vårt lille land er fritt og fredfullt – takket være de som kjempet for vår frihet.

Det er ett lite ord som oppsummerer det vi markerer og feirer i dag – og det er takk.

Før vi fortsetter i programmet, vil jeg takke Asker og Bærum forsvarsforening, spesielt Sven Lie, Jan Fredrik Mack og Lars Hvartdal som har sørget for at denne dagen har blitt behørig markert i våre lokalsamfunn!

Og så ber jeg alle stemme i og synge den alltid like gripende kongesangen. Det setter bokstavelig talt tonen for resten av arrangementet.

Lene W. Conradi, ordfører