Viktige begreper i språkprofilen

Hva betyr egentlig klarspråk, kansellistil, aktive og passive verb og substantivering?

Klarspråk

Klarspråk vil si korrekt, klart og brukertilpasset språk i tekster fra det offentlige. Klarspråk er det motsatte av kansellistil, og handler først og fremst om å velge et språk som kommer leserne til gode.

Les mer om klarspråk på nettsiden klarspråk.no.

Kansellistil

Med kansellistil mener vi gammelmodig og oppstyltet språk. Vi bør unngå kansellistil fordi den er tung og upersonlig, skaper avstand, kan virke nedlatende, og fordi den kan gjøre budskapet vanskelig å forstå. 

Her er et eksempel på en slik skrivestil (hentet fra Kulbrandstad og Lundeby, 1987):

Den i fjor sommer av departementet nedsatte komité vil, da den i og med denne rapports fremleggelse anser seg for å ha grunnlag for å hevde at det verken på det nåværende tidspunkt eller senere synes realistisk å regne med at det vil kunne kastes ytterligere lys over skipets grunnstøting og derav følgende havari, fremsette forslag om at det ikke iverksettes videre undersøkelser av ulykken.

Noen kjennetegn på kansellistil er lange og kompliserte setninger med mange innskudd, upersonlige uttrykksmåter (man og en og passive formuleringer), substantivtunge setninger, partisippformer (foreliggende, beliggende, hjemmehørende, gjeldende), enkel bestemmelse (denne bok, dette brev) og foreldede ord og uttrykk.

Søk i Kansellisten - ord og uttrykk som kan byttes ut

Kansellisten er en liste med litt stive ord og uttrykk som sjelden brukes i dagligspråket, men som ofte forekommer i brev og andre tekster fra det offentlige. Søk i Kansellisten på Språkrådet sine nettsider

Aktiv og passiv

På norsk kan setninger stå i enten aktiv eller passiv.

  • Aktiv: Kommunen skal rive huset.
  • Passiv: Huset skal rives (av kommunen).

I en passivsetning setter vi verbet i passiv form (enten med s-form rives eller med omskrevet passiv med bli eller være + perfektum partisipp av verbet blir/er revet) og «degraderer» subjektet. Det er mest vanlig at objektet tar plassen til subjektet, og at vi utelater det opprinnelige subjektet helt.

Dersom subjektet i aktivsetningen er ukjent, irrelevant eller underforstått, kan vi bruke passiv. Men hvis vi vet hvem som gjør hva, er det ofte klargjørende og nyttig å bruke aktiv i stedet.

Substantiveringer

Overdreven bruk av substantiveringer kalles ofte substantivsjuke. Hvis vi har mange substantiveringer i en tekst, blir den tung å lese, komplisert og abstrakt. Substantiveringer vil si at vi gjør om adjektiver og verb til substantiver der vi egentlig burde bruke adjektiver eller verb.

  • gjennomføre en kartlegging > kartlegge
  • foreta en vurdering > vurdere 
  • gjøre saken til gjenstand for drøftelse > drøfte 
  • foreta koking av poteter > koke poteter 
  • endringer av stor viktighet > viktige endringer