Hensikt
Parkeringstillatelsen er ment som hjelpemiddel for personer som på grunn av vesentlig nedsatt forflytningsevne har et særlig behov for parkeringslette på ett eller flere konkrete steder. For at parkeringstillatelsen skal gis, er det ikke tilstrekkelig å påvise en sykdomstilstand som begrenser forflytningsevnen. Det kreves i tillegg at det ordinære parkeringstilbudet ikke er tilstrekkelig til å dekke søkerens behov.
Forskrift om parkeringstillatelse for forflytningshemmede §1: "Formålet med denne forskriften er å gi forflytningshemmede med et reelt behov for parkeringslette et tilgjengelig parkeringstilbud".
Forskriftens vilkår for innvilgelse er dermed ikke automatisk oppfylt ved at det foreligger en forflytningshemning, det må også forekomme et reelt behov for parkeringslette. Tillatelsen innvilges etter vurdering av søknad vedlagt legeerklæring, bilde av søker og evt. tilleggsdokumentasjon. Fører som søker må også dokumentere gyldig førerkort.
Søknad
I selve søknaden skal søker komme med opplysninger som begrunner at søker har et særlig behov for parkeringslettelse. Det vil si at søker må beskrive hvorfor det ordinære parkeringstilbudet på stedene som besøkes ofte ikke kan benyttes. I søknadsskjemaet er det tatt med ulike forhold vi ønsker svar på, og søker bes tenke godt i gjennom følgende aspekter som:
- På hvilke adresser har du problemer med å parkere og hvor ofte du er her?
- Hvorfor er det vanskelig å parkere her?
- Hva slags parkeringsplasser finnes her?
- Hva er det som gjør at du ikke kan bruke de ordinære plassene her?
- Hvordan vil en parkeringstillatelse konkret hjelpe deg på disse bestemte stedene?
Behovene man oppgir å ha dokumenteres gjennom for eksempel bekreftelse eller uttalelse fra behandler, opptreningssenter, timekort osv. Slik dokumentasjon kan også vise hyppigheten av behovet.
Søknaden skal vedlegges legeerklæring. Denne utfylles av lege med opplysninger om medisinsk situasjon, diagnose, prognose, samt hvor mange meter søker er i stand til å gå med og uten hjelpemidler og om det benyttes krykker, stokk, rullator eller rullestol. Erklæringen danner det medisinske grunnlaget for vurderingen.
For å sikre at det kun er søkere som har et reelt behov som tildeles parkeringstillatelsen, bes det også ofte om dokumentasjon på opplyst hyppighet i forbindelse med helserelaterte eller andre tungtveiende behov.
Et viktig vurderingsmoment vil alltid være om søker har eller kan finne alternative løsninger på sin parkeringsproblematikk.
Parkeringstillatelsen er ikke ment som en økonomisk støtteordning.
Hvem tildeles parkeringstillatelse?
Søker som etter samlet vurdering får innvilget parkeringstillatelse har ofte rullestolheis/rampe i bilen, og/eller er avhengig av parkeringstillatelse hjemme eller på jobb, og/eller er svært hyppig til behandling på steder der vedkommende ikke kan benytte det ordinære parkeringstilbudet.
Tildeling av parkeringstillatelse er, og vil være, preget av at den enkelte sak avgjøres ved bruk av skjønn. Tildeling skjer etter en totalvurdering av søkers livssituasjon. Kun søkere som vurderes til å oppfylle forskriftens krav om å ha et reelt behov for parkeringslette, og har redusert gangdistanse som tilsier at de ikke kan benytte de ordinære parkeringsplassene, får innvilget sin søknad.
Hvem tildeles ikke?
Parkeringstillatelse tildeles ikke søkere som kun enkelte ganger har behov for parkeringslette, de som primært har behov i forbindelse med handling og sosiale aktiviteter, de som i hovedsak kan benytte ordinære parkeringsplasser eller de som har andre alternative løsninger enn HC-kort. Parkeringstillatelse tildeles sjelden til søkere som er passasjer da de oftest har anledning til å benytte reglene for av- og påstigning.
Problemer med å bære hører ikke til de omstendigheter som i seg selv vil gi parkeringstillatelse, man kan være med i vurderingen. Dette bør i hovedsak kunne løses ved mulighet for av- og pålessing og egnet hjelpemiddel for transport av f.eks. varer etter handling.
Er det tilstrekkelig at legen anbefaler innvilgelse?
Legeerklæring bidrar med informasjon om forflytningsevne, behov for hjelpemidler, behov for tilsyn med mer. Kommunen vektlegger legens uttalelse om forflytningsevne i sin videre behandling av søknaden.
Forskriften stiller som vilkår at søker, i tillegg til nedsatt gangevne (medisinsk begrunnet og dokumentert ved legeerklæring), også må vise til et særlig behov for parkeringslette. Søker må selv dokumentere at det faktisk foreligger et særlig behov for parkeringslette - informasjon om konkret parkeringsproblematikk. Dette gjøres ved at søker oppgir konkrete opplysninger om steder hvor parkering oppleves som problematisk i tillegg til opplysninger om besøkshyppighet og formålet på besøkene.
Bakgrunnen for at det er kommunens oppgave å vurdere behovet for parkeringslette og ikke legens, er at det skal foretas en mest mulig nøytral vurdering av behovet for parkeringslette. Kommunen skal med sin lokalkunnskap vurdere parkeringssituasjonen på steder søker har oppgitt å ha vansker med å parkere. Det er parkeringsvirksomheten i Asker kommune som behandler søknader om parkeringstillatelse for søkere som er bosatt i Asker kommune. Vi i parkeringsvirksomheten er godt kjent med parkeringssituasjonen i Asker og har også nært samarbeid med andre kommuner for å avklare parkeringsproblematikk utenfor vår kommune.
Kommunen overprøver ikke legens erklæring på nedsatt forflytningsevne, men må utføre en helhetlig vurdering hvor forflytningsevnen ses opp mot oppgitte behov for å avgjøre om søker har et særlig behov. Noen ganger har kommunen behov for å innhente supplerende medisinsk vurdering.
Hva betyr "særlig behov"?
Ved vurdering av særlig behov for parkeringslette har vegdirektoratet i retningslinjene uttalt at det skal ses på følgende:
- de konkrete steder søker må oppsøke
- om de ordinære plassene ikke kan benyttes av søker
- hvor hyppig søker har dette behovet
- om problemet kan løses på annen måte
Det skal spesielt vektlegges dersom søker har parkeringsproblemer ved bosted, arbeid/skole og nødvendige aktiviteter, herunder medisinsk behandling og oppfølging.
Vurderingen av særlig behov for parkeringslettelse, skal gjøres i forhold til de steder hvor vedkommende normalt parkerer, det vil si faktiske, reelle behov og ikke tenkte behov.
Forskriften legger opp til en skjønnsvurdering med hensyn til hva som er å anse som et "særlig behov" for parkeringslette. Skjønnsvurderingen ligger innenfor de rammene forskriften setter. Videre legges også forskriftens retningslinjer, uttalelser fra Sivilombudsmannen og Vegdirektoratet og forvaltningspraksis til grunn for vurderingen.
Forflytningshemmet passasjer?
Det skal mye til før det gis tillatelse til en passasjer, selv om vilkårene i forskriften fremstår som like for fører og passasjer. Dette da passasjerens behov i stor grad kan ivaretas gjennom av- og påstigning og at fører så parkerer bilen på ordinær plass. Der det er nødvendig kan passasjeren følges helt inn til bestemmelsesstedet (f.eks inn på venteværelset) før sjåføren går ut og flytter bilen.
Å benytte ovennevnte adgang til av- og påstigning kan synes tungvint for familie og faste omsorgspersoner til forflytningshemmede. Det kan virke som en ekstra belastning i de tilfellene en må flytte motorvognen når det finnes en ledig plass for forflytningshemmede. Likevel vil forflytningshemmede førere ofte kunne være i en vanskeligere situasjon, og vil kanskje ikke få utført sine gjøremål dersom de reserverte plassene er opptatt av motorvogner med funksjonsfriske førere.
Tillatelse til søkere som er passasjer tildeles i de tilfeller der vedkommende vanskelig kan forlates uten tilsyn, selv for kortere tid, f.eks. sterkt psykisk utviklingshemmede, barn i en viss alder og andre som ikke kan ta vare på seg selv.