Hun jobber på det nye sykehjemmet på Filtvet, og bor et steinkast unna. Men som småbarnsmor er det kjekt med bil. I hvert fall der hun bor i Asker sør.

­– Roar og jeg kjørte mye rundt i gatene i Drøbak. Årsaken er at jeg kjørte opp i Drøbak, og da måtte jeg bli kjent der. Det gikk bra. Det ble førerkort – på første forsøk, smiler Selam.

– Roar er en snill og flink mann. Han er veldig hjelpsom, sier hun.

Roar Normann Nilsen hjelper flere andre flyktninger med å lære norsk. Han er også en tålmodig og god mann – når det gjelder å hjelpe flere enn Selam, slik at de får tatt «lappen».

Sætre-mannen er sivilingeniør, og gikk av med pensjon i 2015. Like etterpå meldte han seg tjeneste – for å hjelpe sine medmennesker.

– Hva gir det deg å være frivillig?

– Veldig mye. Flyktningene er veldig ressurssterke. Jeg føler at jeg lærer minst like mye av dem som de gjør av meg.

Får mye mer tilbake

– Så du anbefaler andre å gjøre det samme som deg?

– Helt klart. Jeg får mye mer tilbake enn jeg gir. Slik vil sikkert andre oppleve det også.

Selam og samboeren Yosief Sbhatu bor fritt og fint, i en tomannsbolig, øverst på et byggefelt. Han er bussjåfør for Ruter. Sammen har de babydatteren Dimyana.

De vonde minnene fra flukten på en overfylt flåte i Middelhavet, er fortrengt. Nå er det framtiden – i et trygt og demokratisk land som teller.

Tekst: Tore Shetelig