Aldersvennlig frivillighet

Frivillige bidrar til mye godt i Asker kommune, men frivilligheten har også en annen side. Er vi gode nok til å engasjere eldre i frivilligheten? spør leder av Eldrerådet, Kirsten Koht.

Flere eldre sitter rundt et bord med hver sin kaffekopp i hånda. Noen ser på hverandre, andre ser i kamera.
SENIORVERTER: Seniorverter er i gang på Asker innbyggertorg. Her ved (f.v.) Kirsten Koht, Ingebjørg Espelin, Anne Marie Storli, Mette Sigurdsen, Eirik Davidsen og Halvor Hafting. Foto: Vibeke Glosli

– Hvis ikke jeg hadde hatt frivilligheten, noe å gå til, da jeg mistet mannen min, eller da datteren min var alvorlig syk, ville jeg antakelig endt opp som bruker av systemet, slår Kirsten Koht fast. Hun er 78 år, leder av Eldrerådet og brennende engasjert i å skape en aldersvennlig, oppmuntrende og inkluderende frivillighet.

– Mange på min alder sier det samme: Det er vondt å ikke ha noe nyttig å gjøre, vanskelig at ingen trenger deg lenger. Derfor bør vi oppmuntre til engasjement, for det gir så mye, også til bidragsyteren selv.

Dedikerte krefter

Koht har utfordret Asker kommune til å gjøre frivilligheten mer tilgjengelig for eldre.

– Enslige eldre er ikke de første til å rekke opp hånden og tilby seg å hjelpe, selv om det kanskje er de som trenger det mest. Da trengs konkrete tiltak, sosialt samvær og gode og relevante oppgaver. Selv har Koht satt i gang prosjektet «Seniorverter», i første omgang på Asker innbyggertorg.

– Jeg ønsker at seniorvertene skal bli en lyttepost for besøkende til innbyggertorgene. Noen som kan ta imot, lytte, snakke med folk, men også ha faste oppgaver til faste tider, og rekruttere flere frivillige. Det er også bra at vi nå begynner å få ressurser spesifikt dedikert til å jobbe med frivillighet i institusjonene, ivrer Koht, som håper neste steg blir frivillige som pårørendekontakter og digitale støttekontakter for eldre.

– Mye er mulig å få til, men det krever en bevisst holdning om at frivillig engasjement er mer enn «bare» noen som hjelper til, avslutter hun.

 

Tekst: Aina Skoland