Da åttiåringene kom til verden herjet andre verdenskrig, og det var knapphet på mye i Norge. Men historiene fra den tiden, forteller også om nøkternhet og utholdenhet, om kreativt samarbeid og om folk som delte på godene. Det fantes lyspunkter og det oppsto idealer vi fortsatt er stolte av. Under korona så vi noe av det samme; i en usikker og uforutsigbar situasjon gjorde vi det som krevdes. Frivilligkraftens betydning i samfunnet vårt ble synlig for alle.
Alle generasjoner får sine utfordringer og muligheter. Dagens åttiåringer sine – morgendagens noe annet. Kan vi finne trøst og inspirasjon i dette skjebnefellesskapet mellom mennesker og generasjoner? Som enkeltpersoner får vi kanskje ikke endret det store bildet her og nå, men det betyr ikke at vi ikke kan påvirke historien. Tvert imot; vi må alltid velge hvem vi vil være, særlig når kriser utfordrer verdiene våre. Hvem vil vi være når vi nå går inn i vår tredje annerledes, og for mange krevende, førjulstid og vinter? Mitt juleønske er at vi igjen skal klare å hente frem det beste i oss selv – og se det beste i andre.
Lene W. Conradi
Ordfører