– Rollen min det siste året kan oppsummeres som et stort, uavbrutt og vedvarende ansvar. Jeg har til tider måttet håndtere en stor grad av usikkerhet – samtidig som jeg har forsøkt å skape trygghet i en uforutsigbar situasjon. Asker kommune har vært opptatt av at folk ikke skal bli skremt og være unødig bekymret, men samtidig ta alvoret innover seg og bidra til dugnaden, sier kommuneoverlege Meera Grepp.
ASKER-magasinet møter Meera en kjølig vinterdag ved Semsvann for å bli bedre kjent med kvinnen som har vært faglig ansvarlig for å håndtere koronapandemien i Asker kommune i snart ett år.
Tvunget til å stoppe opp
– Jeg er fortsatt frisk og oppegående, og Asker kommune har klart seg bra, men det har vært krevende i perioder, for hele samfunnet - og for meg, sier hun alvorlig.
– Hva er det viktigste du har lært dette året?
– At folk virkelig har evne til å ta vare på hverandre, at man må glede seg over det man kan, at folk har dugnadsånd; det er få som ikke bryr seg – og ikke minst hvor viktig det er å være til stede i øyeblikket. Det er ikke bare negativt at vi har blitt tvunget til å stoppe opp, svarer Meara.
Hun legger til at hun har lært, og erfart, at man med dyktige kolleger og et godt system rundt seg, kan klare mye.
– Det er mange som er flinke i jobben sin, og som har vært villige til å stå på i kommunen vår. Det står respekt av det vi i Asker sammen fikk til i mars, april og mai i fjor. Folk har lagt til rette, vært kreative og bekymret seg for hverandre. Vi har erfart en stor felles forståelse for de begrensningene vi alle har vært nødt til å forholde oss til, sier Meera.
Bekymret for dem som strever
Hun blir stille et øyeblikk. Kommuneoverlegen har vært bekymret for tiltaksbyrden gjennom pandemien, som for mange har ført til nye byrder.
– Hvordan det går med dem som er alene og ensomme – og dem som har store utfordringer fra før, ligger mitt hjertetnært. De som allerede har en tøff hverdag, får det enda tøffere når samfunnet og økonomien påvirkes over tid. Som helsefagutdannet er jeg opptatt av at vi som har ressurser og stabilitet i livet, må bidra til å lette byrden for dem som strever mest.
Meera brenner for å tenke langsiktig folkehelse. Når vi har fått kontroll på smitten, må vi se på følgene av pandemien og tenke langt fremover, mener hun. 59-åringen kjenner på en ansvarsfølelse overfor kommunen og innbyggerne.
– Det forplikter å være ressurssterk, og derfor valgte jeg å bli lege. Jeg har hatt flaks med de kortene jeg fikk tildelt – og jeg tenker at du må gi noe tilbake når du har vært heldig selv. Jeg har en grunnleggende tro på at et samfunn som tar vare på alle, er et trygt og robust samfunn, som vil utvikle seg til det beste for alle innbyggerne, sier hun tenksomt.
Gledelige øyeblikk og små kriser
– Hva har formet deg som menneske?
– En tokulturell oppvekst, og det at jeg har møtt mange mennesker og hatt ulike jobber. Erfaringene mine. Både de gode og mindre gode. Ikke nødvendigvis de store tingene i livet, men alle gledelige øyeblikk og små kriser. Jeg har et 30 år langt og godt ekteskap og har en trygg base hjemme med to fine barn, men det var utfordrende under pandemien, når jeg følte at familien min trengte meg. Hun trekker pusten dypt.
– Det at jeg ikke var tilgjengelig og kunne stille ordentlig opp når kommuneoverlegejobben var min førsteprioritet under pandemien.
Kjærlighetshistorier fra fortiden
Meera nedstammer fra flere sterke og aktive kvinner med dype kjærlighetsforhold. Oldemoren var Rachel Grepp, en sentral politisk skikkelse i Oslo, som kjempet for kvinners rettigheter. Hun var gift med sin livs store kjærlighet Kyrre Grepp, og de krysset sosiale skillelinjer. Bestemoren var Gerda Grepp, journalist, som rapporterte fra den spanske borgerkrigen og var en av de siste til å reise ut, lidenskapelig opptatt av kvinners kår under krigen. Hun giftet seg med en italiener og flyttet til den italienske landsbygda med ham. Moren, Sacha Grepp, fant sin livslange kjærlighet med en inder hun traff i London.
– Moren min er dement nå, men jeg kjenner henne som en nysgjerrig og sterk dame. Hun har alltid vært en som bryr seg genuint om andre. Det er min mors fortjeneste at jeg begynte å studere medisin. Hun er halvt italiensk, men først og fremst bergenser.
Foreldrene møtte hverandre i en drosjekø mens de begge studerte i England. Da Meera var seks uker gammel tok moren henne med seg til India for å være sammen med faren, som hadde reist i forveien. De bodde i India til Meera var 12.
– Moren min dro fra trygge Norge – og ante ikke hva som ville møte henne. Det eneste hun visste, var at dette var mannen i hennes liv, sier Meera og smiler varmt.
Da hun var 12 fikk faren en jobb i Tyskland. Her begynte Meera på tysk skole – og måtte lære seg tysk på kort tid. Etter to år flyttet familien til Norge – og Meera måtte lære seg norsk. Hjemme snakket de engelsk.
– Nå, etter 40 år i Norge, føler jeg meg norsk på alle måter, sier hun.
Beundrer dem som holder ut
Hvem Meera beundrer? Det er hverdagsheltene. De som holder ut dag etter dag.
– Det er ikke kampen du vinner eller taper, men å holde ut på veien dit. Jeg beundrer dem som holder ut når livet er vanskelig.
– Når er du lykkeligst?
– Lykken er ikke en tilstand, men handler – i alle fall for meg – om små øyeblikk. Å være ute på tur, oppleve en solnedgang, stunder sammen med familien når jeg har strevd med noe på jobb. Jeg blir lykkelig når jeg endelig får det til. Det å se noen sitt ansikt lyse opp i glede, spesielt om jeg har ført til det, gjør meg lykkelig. Jeg liker å hjelpe til, har stor ansvarsfølelse – og et ønske om å bidra til at andre skal få det bedre, sier Meera.
Hun går ofte ut i samfunnet med et smil.
– Folk du møter på veien trenger kanskje et smil. Jeg liker den norske tradisjonen der vi sier hei til hverandre på tur. Når vi gjør små ting for dem vi ikke kjenner, gjør vi samfunnet til et litt bedre sted, tenker jeg. Det å holde en dør, bære posene for noen.
– Hva drømmer du om?
– Om å ha et godt og meningsfylt liv. Jeg tenker ikke at det er et liv uten motstand – men at det handler om å kunne leve fullt ut med motgang og medgang. I 2021 drømmer jeg om å være mer sammen med vennene mine igjen – og om å kunne reise til nye steder. Kanskje til Italia og øve på italiensk.